Translate

mandag 20. juli 2015

Kamera på sommarferie

Nei no har eg jobba trufast tidleg og seint frå 28. april og heilt nå til 20. juli. De anar ikkje kor trøytt eg er og kor krevjande dette har vore. Spesielt siste vekene, når dei som meiner dei eig huset her har dukka opp, har det krevd ekstra mykje. Eg har gjort så godt eg kan, men når dei valsar rundt her ganske så lettkledde utan tanke på kva jobb eg er sett til å utføre, då blir det mykje å passe på.  Godt eg ikkje har gløymt meg av og teke bilete inn i soverommet i staden for ut av vindauget.  Er redd det kunne blitt i meste laget for nokon og kvar. Eg har ikkje eingong tenkt tanken på det som ein rampestrek. 

Nå blir det fri nokre veker før neste jobbøkt tek til. Han har snakka noko om at han vil starte turen til meir tempererte strok 24. august. Om eg då skal sjå etter ugras som veks, eller sommarplanter som turkar bort, får eg høyre med arbeidsgjevar om. Arbeidslaus blir eg nok ikkje der frå vinduskarmen i soverommet på Villa Felizia. 


Lurer forresten på korleis det blir å liggje her i ei nattbordskuffe? Eg som er vane med så mykje action kjem vel til å keie meg, men fint selskap har eg. Skattepapir, skjøte på Villa Felizia, kvitteringar på opptil mange motoriserte handlar, fint skal det vera som dei seier.
Nana, me sjåast mot slutten av august.

fredag 17. juli 2015

Ta tak, så gammalt tak blir nytt tak

I dag er det duka for eit vågestykke av dei heilt store. Omtrent 16 kvaratmeter gamle takbord står ferdig opplasta på Sofie sin Ape og skal fraktast på små og store vegar 26 kilometer til sin nye tilhaldsstad. Litt redd for at skrudd panel med shingel på i staden for halvroten bølgtakpapp ikkje vil halde uønska gjester borte, men nå prøver me. Er og litt redd for at Apen kan bli noko tylten såpass topptung som den er, men ein får tilpasse farten etter forholda. Då vil det sikkert gå godt.
Opelen trygt parkert hos den formelle eigaren.  Hadde tøystykket over Apen vore svart, kunne nokon kanskje trudd at eg har konvertert. Den trehjula saunaen har bare naturleg lufting, og med den fartsvinden ein kan oppnå, blir det ganske så heitt. Den omtenktomme mannen til eigaren av Apen, breidde over for å hindre altfor mykje oppvarming medan kjøretøyet venta på sjåfør.
Sveitten renn.Snart renn det vel i augene, og då er det lite hjelp i den pedaldrivne vinduspussaren. Brunning i San Michele på Dok-en der. Apen har nok slite meir før, men unnevind, unnebakke og heimlengt hjelper lite når ein kjører mot sola. Då er det som ein kamp kvar meter Apen dreg seg ramover.
Det gjekk likevel beint fram betre enn eg hadde venta. Ikkje tørsta eg i hel, og ikkje smelta eg og rann ut gjennom dørene.  Lite vane som eg er med motorsyklar eller mopedar  fell det ikkje heilt naturleg kvar gong å finne rett gir. 
Nå er det avlessing av eit gammalt tak som er gjenfødt som nytt tak over lagerrommet her på Villa Felizia.  

Apen står klar i innkjøringa for retur, denne gongen bare med vekta av ein sjåfør, men den vekta er stor nok den. Du skal ikkje sjå bort frå at 4. giret også kan tas i bruk når det går svakt nedover. Bare det at Ceglie ligg ein god del høgdemeter over utgangspunktet her i kanten av Salento-slettene.

torsdag 16. juli 2015

Bil og krom for gromkarar

Fiat Multipla var ein av bilane eg vurderte for eit par år sidan som aktuell for vår bruk her ned i Puglia.

Om denne er til salgs veit eg ikkje, men ein heilt utruleg bil er det. Det er vel gjerne Fiat 600 den er bygd på. Plass til 6 personar. Spør om ikkje Fiat har stelt med fleirbruksbilar ganske så lenge.

Bilen eg vurderte var denne:  Den har vel ikkje meir enn namnet til felles med smykket over.
Kanskje ein av dei styggaste bilane Fiat har laga, men veldig praktisk med plass til 6, 3 framme og 3 bak.

Ein ting held eg mot gjestene i veka som var. Dei kom hit med feil fartøy. Fly, kva er vel det når dei kunne kome gult og kult duvande i ein 65 modell Mustang med utan tak som gutane våre sa når dei var små. Ein gong heilt tilbake til sommaren 1990 var kommentaren utanfor Sørlandsenteret når en cabriolet parkerte ved sida av oss: Dei skal inn og kjøpa tak.
























Ingen tvil om at dette burde ha danka ut både bubil og fly. Tenk deg bare langs sjøen inne i Brindisi, cruisande i denne med litt VROOM   VROOM innimellom.

Litt av kvart frå ei ferieveke til glede og hugnad

Det er varmt, det er godt, det er mest meir enn godt. Godt nok er det iallefall. Men kva tid er det nok. Når jakken fer er det godt og varmt. Når skjorta fer er det godt og varmt. Når buksa fer er det framleis godt og varmt, men der går visst grensa her i garden. Nå skal eg vere snar til å vedgå at eg har ikkje kropp heller til å sprade rundt i bokserar, hjelper ingenting om den er aldri så fin, bokseren.

Om det er varmen som gjer det veit eg ikkje, men i dag prøvde eg same stunt som Hildegunn, dotter av syster Ingunn gjorde for aldri så mange år sidan. Ho var meir grundig enn meg. Kort sagt, skal du gjennom ei dør, pass på at du får alt med deg før du lukkar den att. Har døra stål eller aluminiumskantar funkar den som avbitar. Hildegunn tok bare litt av tuppen, eg tok endå mindre. Litt upraktisk i innspurten av vask og rydd før første innrykk kjem, men ein gammal eingongshanske held skinnfilla på plass både ved oppvask og golvvask.


Hadde eg vore litt snarare til å slenge att døra, kunne eg fort nok ha hamna i kø på akutten på Ospidale Antonio Perrino i Brindisi.
Nå slepp eg kanskje unn oppvasken eit par tre dagar. Eingongshansken var ein eg hadde med meg heimefrå til påske, for å pakke shampoen i . Dumt med shampo "all over" i toalettveska etter flyturen.
Oppvaskmaskinen tok til å opptre ganske så forvirra i slutten av påskeferien. Nokre gonger ville den arbeide, andre gonger nekta den. Meir samarbeidsvillig har den ikkje blitt fram til nå.
På COOP, kor elles?, i Brindisi fekk eg stadfesta 3 års garanti, så i dag får den turen tilbake til butikken og eg får håpe det ikkje tek altfor lang tid til dei har fått gjort noko med ubesluttsomheten til Bosch-en.

Når det gjeld alle leikene mine som forsvann, vart eg mest litt redd at Intasure hadde ny policy. Heldigvis var det bare det at eg hadde ringt dei kl 8 lokal tid her, og i England er det godt før opnningstid. Når eg endelig fekk skikkeleg napp hos ein kundehandsamar viste han endåtil ein god porsjon medynk med den uheldig nordmann. Eg fortalde om carabinierien som spådde heile huset borte i 2016, då lo kundehandsamaren. Han lo, og deretter beklaga han at han lo. Kva anna kan ein gjere sa eg. Eg kunne ikkje heller anna enn le.

Gjester landar, gjester lettar. For ei veke sidan landa dei første på Aeroporto Salentino Brindisi. Av huset sine eigne var bare halvparten representert, men frå laurdag var me fulltalige. Sakkyndige rapportar er plassert der di skal vera og ho som står for dei kunne endelig la hovudet kvile. Når ein har passert 60 får ein ei ekstra veke ferie, så denne sommaren vert det meir avkopling enn det har vore sidan PPT for 12 år sidan fekk ny medarbeidar.

Gjestene som for kunne gjerne vore lenger. Skikkeleg gilde folk, og absolutt 0 stress. Litt farting hit og dit fekk me tid til. Mat av ulike slag fekk me og med oss. Her er nok å ta av. Vårt eige friluftsbad held ein temperatur på ca 30 og deet er absolutt nok. Blir det meir varme i vatnet nå får eg tappe av noko av det varme og fylle på frå dei underjordiske kjeldene. Ph verdi ser bra ut, trneg ikkje noko justering av den så langt. Litt lite klor endå, men ingen grunn til sjokk-kloring. Me vil ikkje ende opp som likbleike gjenferd etter ein litt lang dupp i det avkjølande badet. Det Joniskehav lokkar med lange sandstrender. Nå i juli er det god plass, ein treng ikkje sitje i fanget på kvarandre for å få plass mellom ferierande italienerar slik ein mest må i august som er den store feriemånaden her sør.


Porto Cesareo er ein fin liten ferieby litt lenger sør på hælen enn der me har vårt hus.
Adriaterhavet er og vel verdt turen. I går kveld var bølgene passe høge, vatnet passe varmt, alt stemte like til klesskifte oppe ved bilen. Me hadde skift med oss for å reise direkte til Ostuni. Ikkje ein einaste av mine mange fargerike bokserar hadde eg hugsa å ta med. Kvit tynn shorts var plagget mitt for kvelden. For å sei det slik, og etter at Anne Marie hadde kvalitetssikra, det skjult akkurat nok til at plagget var aksetabelt. Litt sid T-skjorte hjalp og.
Me fann oss ein fin stad i Ostuni. Midt i ein trappegang ligg det ein plass der dei serverer rett så god mat midt i turistriket. Me hadde benka oss vel rundt bordet, då Aasa brått hang fast. Ho hang rett og slett heilt fast i stolen. Ser de nærare etter på stolen skjønar de kanskje korleis det kunne gå til. Etter god jobbineg og litt assistanse vart ho sett fri.

Men trur du ikkje hempa på shortsen min og sette seg fast i min stol. Hadde eg vore meir travel av meg, ser eg for meg korleis det kunne ha enda. Full fres over golvet med stolen dinglande bakpå. Etter nokre steg bortover golvet dingla ikkje stolen lenger, den slepte på golvet. Kva som då ville dingla kan vel snautt nemnast, men pinleg trur eg det ville vore for oss alle. Det gjekk godt og godt var det.
Medan  me har hatt gjester, har eg skaffa materiale til å erstatte det gamle taket der fantane tok eg inn og stakk av med mesteparten av motoriserte reiskapar. Enkelt sagt, riv eit litt mindre provisorik ta enn det som var her.  Før du tek til på arbeidet skaffar du deg Piede di porco
Det som heime heiter kubein, heiter her grisebein.
Fint om ein skal rive, kanksje fint og om ein skal leite etter det som eigentlig høyrer heime i vårt lagerrom. Ein lærer heldigvis av erfaring. Nå blir alt kostbart og motorisert lagra inne i sjølve bunkersen, nei huset meinte eg. Betre sikra enn huset her er nå, går det ikkje an å få det vil eg tru.






















Etter nokre timar i solsteiken er gamletaket fjerna. Straks gamletaket kom med vart det nyetak. Nå er det nyetaket som ligg lasta opp på Apen, klar for transport dei 26 km hit. Om eg heilt veit kva eg har gjeve meg ut på er eg litt usikker, men eg har sagt A og då lyt eg vel seia B og. Det er eg som skal kjøre. Det går som regel godt.
Ta gjerne ein kikk her når du først har lest ferdig min blogg.

lørdag 4. juli 2015

Brett ut og bøy helt tilbake

"Brett ut og bøy helt tilbake". Før skrukorken kom på melkekartongane var det instruksjonen på kartongen. Nokon tenkte visst på anna enn melkekartongar, men det trur eg ikkje eg vil gå nærmare inn på her. Samme hur, vil du inn ein stad kan det vere ok å bruke framgangsmåten nettopp "Brett ut og bøy helt tilbake".
Etter å ha skaffa meg  hovudrolla som naiv nordmann på tur til olivenlunden vår, gjekk det rett over i ny hovudrolle: Nå som " relativaa "FURTO IN ABITAZIONE RURALE". Siste års innsats med installering av alarm direktekopla til Vigilanza VigilNova i tillegg til grundig sikring av huset med gitter for alle vindauge og dører gjer det koselige huset til nærast ei armert festning. Manglar sjølvskot, men ikkjevaldeleg som eg prøver å vera , så passar det ikkje inn med slikt som smell og i verste fall påfører skade.
I portstolpen finn ein strauminntaket der ENEL måler kor mange kilowatt me tek i bruk. Skapet er låst, men når eg kom hit seint på kveld 1. juli stod det oppe. Det må finnast eitt eller anna triks for å opne slike skap utan å øydelegge eller lage merke. Tenkte ikkje så mykje meir på det. Låste opp porten; "tutto bene" kunne eg konkludere. Ingen mus i hus kunne eg konstatere. Innstengt ja, men med vindauge som kan opnas, var det eit svært forbigåande problem. 

Etter ei betre natt enn nettene i Giottilinen på veg sørover gjennom Europa, var det klar for innsats. Me får gjester om ei veke og då skal her skina.  Med fleire store tre i tunet blir det ganske mykje lauv som må sopast, eller rettare sagt blåsast bort.
Med ikkje mindre enn tre låspunkt ser denne døra trygg ut. Påsveisa tunger for hengelås gjere det umogelig å opne her utan rett og slett å ta døra ut saman med karmen.
Denne døra er nyare, men nok enklare  kome inn gjennom. Begge desse dørene er sikra med magnetkontakt, slik at om nokon opnar dei vil VigillNova bli alarmert. 

Lauvblåsaren har blese avgarde. Kor har eg ingen aning om. Høgtrykksspylaren har truleg teke same vegen, likeeins grastrimmaren, motorsaga, ei handsag, ei bensinkanne, totaksolja til lauvblåsaren og ein kabeltrommel med 20 meter skøyteledning. Dørene var som sagt urørt så lang eg kunne sjå. 

 
Ein gammal appelsinkasse med delvis utslitne sko må vere grunnen til at alt innomhus har fått fred denne gongen. Betre det enn besøk inne. Elles er det tydeleg at mus går etter damelukt, med andre ord tydar det på at dei er kvalitetsmedvitne. 
Mine første tåsandalar ever har overlevd museåtaket utan merke i det heile.

Anne Marie sine har blitt krafsa og rivne i til det heilt ubrukelege. Ein treng ikkje forske på det eingong. For mus er damer meir attraktive enn menn.
Der mine motorisert leiketøy med unntak av jordfresaren skulle stått, der var det tomt. 

Eg visste snautt at eg var gift med ei krimdronning og har ein son med tydeleg det same genet. 
Sjå opp, og der har me funne løysinga. Bortimot Bibelsk. Bare der var det ein som vart firt NED gjennom hol i taket. Den eller dei som har vore på ferde her, dei har heist noko OPP gjennom holet i bølgepappen som dei laga ved å "brette heilt ut og bøye tilbake". 
Litt hard har det gått for seg. Denne sprekka i taktekkinga har eg ikkje sett før.
 Platene er skrudde fast med pakningar for å halde tett.
Den delen av taket som er "bretta heilt ut og bøyd tilbake" er bare lagt nedpå utan at nokon har teke seg bryet med å feste platene att. 
Eit jamt støvlag oppå dagtanken for vatn har tydeleg spor av at nokon har vore der.
Idyllen er IKKJE broten. 

Meggi, vår venn frå Taverna di Pascalone assisterte då eg måtte oppsøke Carabinieri for å melde tapet. Triveleg kar han bak skrivebordet. Same mann eg traff sist eg var der. Nå var maskinpistolen på bordet vekke, men krusifikset på veggen var der framleis.
Du kjem vel att i 2016 og, sa caribinierien. Då er det vel heile huset som er borte. Eg svara at eg såg på det heile som ein del av sommarunderhaldninga ved å vere i Puglia. 
Dei tok eit heilt bad ein plass, fortalde han. Do, bidet, vask, badekar. Endåtil røyrane tok dei med seg.

I dag ringde eg Intasure som forsikrar huset. Dei tek kontakt att på mandag pr telefon sjølv om eg sa at her ikkje var dekning. Kanskje dei ringer på Skype, for det sa eg at eg gjorde. 

Utstyr for omtrent 9250,- må skaffast på plass att. Merkelig at dei 90 kronene frå Q8 stasjonen nord for Bari klarte å frustrere meg meir enn dei 9250 kronene som forsvann nå. Eg tur det må ha med det å gjera at blikka mannen og dama på bensinstasjonen sende den naive  frå nord var mykje meir trøttande enn tapet av ein snau hundrelapp.

torsdag 2. juli 2015

Naiv nordmann?

At det går an? Giottiline er ikkje vanskelig å by drikke. Tørst som den er, tek den med takk imot alt som vert bydd den av flytande. (Eg passar på alltid å by den på noko eg veit den toler, feilfylling er ikkje å spøke med)
Dei dråpane den fekk i går på Q8 litt nord for Bari må ha smaka ekstra godt, forbrytersk dyre som dei vart.  Dei som kjenner meg, trur vel at eg har ei rosenrød oppfatning av alt som har med Italia å gjera. Men nei, så unyansert er det nok ikkje. At ein snau norsk hundrelapp kan få meg til mest å gå ut av mitt gode skinn, har eg problem med å skjøna.  Der var lite folk på bensinstasjonen. 3 pumper etter kvarandre, 3 rekker med pumper og slangar for fylling på begge sider av punpene. I alt 18 plasser for bilar som kunne fylle drivstoff. Er du feit eller kortbeint, ikkje ta deg nær av dette. Han var vel så feit som meg, men kanskje bare med halvparten så lange bein. Fin fyr med andre ord. På utsida av hovudet hadde han ingenting, på innsida hadde han nok til å ta rotta på meg.
Straks han var ferdig med fylling, men ikkje før eg hadde lest av tala på punmpa, jaga han meg bort frå pumpene. Det var som om det skulle stått ei lang rekke med bilar som venta på fylling. Den rekka eksisterte nok bare i hovudet på den kortbeinte fine fyren. Parker der borte, så kan du gå inn og betale med kortet etterpå. Eg kom ikkje på å sjekke talet den litt pene dama på 65 - 70 la inn for betaling. Då kvitteringa var utskriven, såg eg at der var belasta med 65 Euro 
medan det på pumpa viste 55 Euro. "Errore" sa eg. Ho peika ut mot han ved pumpa som akkurat rakk å starte fylling av ny bil. Einaste bil som var inne for fylling og sjølvsagt på mi pumpe. Nå hadde det vore godt med litt italiensk temperament og ikkje minst italienske ord. Svindel og bedrag vart litt tamt, og når dei ikkje fekk anna enn ein fredsæl nordmann sitt trykk bak seg heller, så skremde det ikkje vettet av pumpemannen. Han såg på meg med eit blikk som sa alt ord ikkje rømer. "Eg er lurare enn deg, du han ingen bevis, ikkje kan du snakka forståelig språk heller". Det var kort fortalt den gongen eg fylte diesel til ein pris av 2 Euro pr liter eller Nkr 17,88 Pumpepris på Q8 i går var Euro 1,536  Nkr 13,73.

Hadde eg vore kjappare i hovudet kunne det blitt pumpestikk.  Det vart i staden drivstoff til ein for meg historisk høg pris. Har kjørt nokre mil i Europa, men måtte altså til Puglia for å bli såpass lurt.

søndag 28. juni 2015

Se hvilken morgenstund

Ugraset veks, dag for dag på Cda Cultura Latiano

Tidleg morgon?                  
                           Sein natt?
Klokka er 04:36. Bak skoddeeimen skal der vera eit skip, eg kjenner det på meg. Skipet som tek meg og Giottilinen til Danmark. Så langt unna er det ikkje heller, men i dag må eg på Pc-en for å sjå skipet. 

Under normale forhold skulle eg ha sett skipet frå altanen heime i Helmikhølen. Ikkje for det, nå som me kan ane gløtt av sommar er det vel meir normalt at me ligg her innhylla i skodde. Det er i grunnen eit godt teikn dette, når skodda legg seg som eit slør over landskapet. Det fortel om komande varme.
Der like utanfor Årsland ser eg Stavangerfjord.  Ho skal ein tur til Risavika, deretter vidare til Bergen før Giottiline glir ombord  når kurs er justert og ho tek eit lite opphald att i Risvika.  Så er det beine sjøvegen ut att langs Jærkysten og over Skagerak til Hirtshals. 

Elles må eg bare vedgå at eg har måtta revurdere enkelte ting i livet. Julenissen har eg aldri før trudd på. Det som har gitt seg ut for å vera julenissen har alltid blitt avslørt som ein eller annan  tulling med nissedrakt. Men så har det seg slik at Danmarks nasjonalnisse openberra seg i eigen person i min nevø og nevøse sitt bryllup den 27. juni 2015.
 

Akkurat denne dagen hadde han kledd seg ut i dress, og slik sett ikkje så lett å kjenne att. Så nær nissen har eg aldri vore før. Pakkeverkstaden måtte han la vere att heime, men spør om borna vart glade for pudlar, sverd  og hattar med antenne på. Den vesle tuppen på toppen av antennen gjorde at det vart mulig å ta inn Tyskland på radioen. Han sa det slik, og då må det vel vere sant? At julenissen også kunne trylle med ballongar var nytt for meg.

Se hvilken morgenstund
Solen er rød og rund.
Nina, er gået i bad.
Jeg spiser ostemad.
Livet er ikke det værste man har
og om lidt er kaffen klar.
Blomstene blomstre op.
Der går en edderkop.
Fuglene flyver i flokk
når, de er mange nok.
Lykken er ikke det værste man har
og om lidt er kaffen klar.
Græsset er grønt og vådt.
Bierne har det godt.
Lungerne fråtser i luft.
Åh, hvilken snerleduft.
Glæden er ikke det værste man har
og om lidt er kaffen klar.
Sang under brusebad.
Hun må vist være glad.
Himlen er temmelig blå.
Det ka jeg godt forstå.
Lykken er ikke det værste man har
og om lidt er kaffen klar.
Nu kommer Nina ut,
nøgen, med fuktig hud,
kysser meg kærlig og går
ind for at re sitt hår
Livet er ikke det værste man har
og om lidt er kaffen klar.

Oddvin og naboKari har lova kaffi klar når eg tek ein liten stopp i Øster Hurup før den store kjøredagen min. Giottiline skal rulle og gå, mil etter mil. Eg blir aleine heile den lange kjøredagen, det vil seie Paula held meg med lag. Får satse på å halde meg til venns med henne,  slik at me kjem fram omtrent til Ulm, målet for dagen. Det er gildt å ha slik bubil. Eg brukar å seie at me har to italienske hus.  Det eine huset har 4 hjul og det er bare så greitt. Vert eg trøytt er det bare å ta sovepause. Senga er jo med. Me satsar på ein god tur "sørijønå i mårå".

Sidan eg var så heldig å få sjå den danske julenissen, lurer eg på om eg får sjå den jydske rev på overfarten til Danmark? Korleis reven klarer seg der uti havet skjønar eg ikkje, men sidan eg stadig vekk høyrer om han, må han vel leve i beste velgåande.

lørdag 13. juni 2015

Straks klar for avgang

Villa Felizia, eit lite utsnitt av inngangspartiet. 
Biletet vert oppdatert ein gong i timen

Til sommaren ventar me gjester, og det gledar me oss til. Veldig gildt når lokale rogalendingar kjem innom. Av og til kjem dei innom på besøk, av og til kjem dei innom for å fylle opp vannflaskene sine. Engelskmennene som hadde staden før oss, var retteleg fornuftige når dei kosta på seg boring av brønn. Godt vatn og nok vatn vart resultatet av den jobben. Av og til kjem det innom nokon for å henge opp plakatar i tre. Triveleg det og.

Nå er transportselskapet nære på etablert. Ikkje lett å finne namn. G-line blir litt tamt. Giottiline er vel eit verna merkenam. Nøye berekningar av vekt seier meg at eg bør ikkje ha med meir enn slik flytube med tannkrem, det same av shampo. Av bokserar må eg i allefall ha med den eg har på. Eg kan vel koste på meg eit par T-skorte skift og.
Måtte ein tur innom verkstad her om dagen. Aircondition er ikkje det eg har hatt mest bruk for sidan eg kom heim frå langtur i august i fjor. Varmeapparatet på bubilen har fungert, og det har vel ikkje vore bruk for anna heller. Lause ledningar inni dasbbordet gjer lite nytte for seg. Når folka på Maskin og Autoservice fekk ledningane på plass, så kjøler anlegget meir enn det som trengs her. Men med 15 grader opp, då vil det trengjast, og 15 grader opp ser ut til å vera realistisk å rekne med.
Dei som fer på havet brukar å smørje botnstoff på skroget for at båten skal gli gjennom vatnet med minst mulig motstand. Eg som ferdast på landjorda reknar med å ha nytte av same effekt.

Blank og fin? Kanskje forbruket kan bli ned mot småbilstandard. Blir fort det om forbruket er omvendt proporsjonalt med glansen i lakken.

Reknar sjølv med å vere på plass utpå ettermiddagen onsdag 1. juli. Då har eg 8 dagar på meg til å gjere klar for første innrykk. Aasa og Mons Tore kjem torsdag 9. juli. Me håpar dei får ei veke som kan gje meirsmak. 
Litt redusert velkomstkomite må dei ta til takke med, for Anne Marie kjem først på lørdag 11.juli. "U æ i groen litt heldige au. Fysst får u litt fre hær haima, åsså kjæme u ner te fix færige ferie"
Jorunn og Odd Olav som skaffa seg hus i Spania legg heimturen om Puglia når dei har gjort seg ferdige med sommaren 2015 i Competa.
Helge kjem frå Florø 8. august. Han bør halde seg langt unna ball og fotballbane siste veka før han kjem. Treng ingen reprise på fotballskada son som fekk mesteparten av Pugliasommaren 2014 som pasient på Ospidale Antonio Perrino.
Knut kjem frå Rørvik 11. august. Eg reknar med at han er samd med meg når det gjeld Helge. I staden for Pugliaferie der ein var fri til å gjera som ein ville, vart han og eg pasientvenner for ein kar som budde på toppen av Ospidale med eit utal av trapper å forsere.
2 av desse trappeløpa pr etasje og pasienten i 10 etasje, alt i alt 220 trinn. Helsegevinst fekk me altså utan å vera skrivne inn som pasientar.
Eva og Asgeir er ikkje lettskræmde. Trivselen i fjor var stor sjølv om dei måtte slite for føda. Litt avveksling frå trefelling og kapping av olivengreiner vart det likevel tid til.
La Traviata framført i Cave Fantiano Grottaglie vart  av underteikna sett på som litt tannlaust og bleikt, så ein del ekstra element vart lagt inn undervegs for å auke underhaldningsverdien. Bortkomne billettar, dei hadde hamna heilt utav mitt minne i eit skap der eg legg ting eg vil ta vare på. Siste innsats før sjølve konserten var å like godt legge att billettane heime. Det skal leggjast til at Eva fekk tilbod om  passe på billettane, men kven kunne vel kome på at eg skulle leggje dei att på stovebordet i det me for ut dørene

Om eg ikkje fer feil kan lista av gjester auke. Me hadde då me kjøpte eigedomen tankar om å bygge på, evt lage eit anneks. Det har vist seg lettare sagt enn gjort. Frå kommunen seier dei me bur i "protected area". Våre venner på Taverna di Pascalone seier det dreier seg om ein person på teknisk byggesaksbehandling som er ganske så firkanta. Giottilinen fungerer godt som soverom. Endå til med eige bad. Då held ein standarden for huset elles.

For meg er ikkje knott og mygg noko særleg problem, men nokre av dei som kjem til Villa Felizia blir plaga. Tildels plaga ganske mykje. Kva kategori eg høyrer heime i veit eg ikkje:

Er eg lettlurt og let meg forføre av sjarlatanar eller er eg vitskapleg og stør meg på empiri?Coop har akkurat nå kampanje med mellom anna Mosquito Magnet. Godt nedsett på pris, men likevel meir enn dyr nok om den ikkje fungerer. Frå to uavhengige kjelder har eg høyrt rosande omtale om denne straum og gassdrivne myggfella. Då får ein tru det vert myggfritt på både vår tomt og hos naboane. Fella skal dekke eit område på ca 4 mål. 

Å bestemme seg kan til tider vere vanskelig nok. Skal, skal ikkje, skal, skal ikkje, . . . . . . . . . . 
Ein gjenstand på omtrent 100 kg kunne godt ha voremed sørover, men akkurat nå er valget gjort. Den får bli heime og vente på børt. Sommaren 2016 får bli ABC pejs sin store utanlandstur. 
Den fekk hard medfart i flaumen 7. august 2014. Den datoen har blitt det store vannskillet her i huset. Før/etter; alt kan relateras til den dagen vatnet stod 80 cm over golvet i heile kjellaren vår. Det vart og starten på ei kjellarrydding som hadde vore på overtid ganske lenge. Sjølvsagt leitt med det som måtte kastast, men utruleg og kor mykje me tek vare på utan at me har bruk for det i det heile.

Eg kan ikkje garantere at eg ikkje får over meg meir inspirasjon før eg fer. Du får melding på FaceBook i så fall.

torsdag 4. juni 2015

Giottiline i fast rute mellom sør og nord


Den gamle Samsungen jobbar jamnt og trutt. Kvar dag. Kvar time. Nå er det ikkje slik at me sit planta framfor skjermen til ei kvar tid, men ein kikk innom rett som det er blir det fort.
Nå kan me sjå korleis ugraset veks, dag for dag, time for time som eg sa  då mobilen var sett på plass i soveromsvindauga. Første par tre vekene i mai var nok tørre, for den nyfresa røde jorda vart ikkje forstyrra av "erbaccia" (ugras). Men så må det ha kome nedbør, for i løpet av dei par siste vekene har det grodd til så ein mest skulle tru det var plen me ville ha.



Det var vel denne eg skulle hatt. Når den klarer seg heilt oppunder toppen av Etna, ville den vel klart beinvegen sør gjennom Tyskland og over Alpene på direkten. Kunne ha korta inn ein del på dei par tusen og litt til kilometrane frå Hirtshals til Latiano. Ruta denne gongen går via Ulm og vest for München, tilsaman 2589 km iflg ViaMichelin


Nei, transportøren får nytte seg av det materiellet som er tilgjengelig.  Giottiline har rute mellom sør og nord. Endå ikkje registrert i Brønnøysundregisteret, men fast rute er det. Ein tur sørover og ein tur nordover. Kvart år. Fjerde året på rad blir det nå i år. Dei som har eller har hatt bubil med totalvekt 3500 kg veit at det kan vera ein kunst å halde seg under vektgrensa. I år blir det ekstra mykje frakt, såpass at motorsykkelstativet bakpå blir teke i bruk. Me vil ha ny vedomn må vite i villaen, og då har det laga seg slik at me har kome over ein grei her som kan tas med sørover. Varme frå nord til sør kan du seie. Blir nok første gong ABC-pejsen varmar med ved frå oliventre.
Hadde meg ein tur til Krossmoen for å vege ekvipasjen. 3420 stod det på vekta. Full tank diesel, halvfull tank vatn og heilt edru sjåfør. Gjekk likevel ei tid før eg kom på at minstesonen hadde eit heilt lite flyttelass i lasterommet. Måtte melde til  han for å høyre kva det veg det eg kjører rundt med i bilens buk i påvente av at det skal bli klart for avlevering på Brusand. 123 kg var svaret.

Då blir reknestykket slik:   3420 - 123 = 3297    
Ledig vekt blir  3500 - 3297 =  203 kg.

ABC-pejs                            ca 100 kg
Vedkløyvar til Villa Serena       40 kg
Ledig kapasitet                    ca   60 kg   

Nokre veker att endå til start. Tida går fort den. Om ikkje lenge kan eg fare på spegeljakt i smale italienske småbygater.  Så langt er trofeveggen tom, men eg har lagt ned ein, og skadekjørt ein annan. Vil ein ta seg ubemerka gjennom gatene er det nok betre å kjøre lånebilen.



torsdag 30. april 2015

WebCam Villa Felizia, Cda Cultura Latiano

Eg har lenge hatt lyst på ei WebCam samling i bloggen min.


I nærområdet finn ein WebCamera i Mesagne, San Vito dei Normanni  og San Michele Salentino. Desse byane ligg bare få minutt med bil frå huset vårt på Cda Cultura. 

Eit bilete frå innkjøringa til  Villa Felizia  huset vårt har det og blitt råd med. Der kan me, og eventuelt andre interesserte få med seg det som skjer innanfor området kameraet dekker og i dei periodane der det blir tatt bilete. 

mandag 27. april 2015

Dødsforakt får liksom ny meining

Fast spalte.  Ugraset veks, dag for dag på Cda Cultura Latiano
Felizia Villa Felizia  Villa Felizia  Villa Felizia Villa Felizia  Villa Felizia Villa Feizia  Villa Felizia  Villa Felizia Villa Felizia  Villa Felizia Villa Felizia Villa

Ein rask GÅtur før frukost vart det tid til før avreise frå Giarre.
Nedfallssitron
Papegøyeblom (Sikkert uautorisert namn på denne planten

Trompetplante
På veg heim frå Giarre til Latiano måtte Paula trø til att. 
Når eg kjører aleine, er det litt selskap i henne, sjølv om ho mest styrer med sitt. Syns i det minste ho kunna ha lest som ho høyrde etter, men har etterkvart funne ut at eg snakkar for døve øyre når eg seier noko til  henne. Av og til lurer eg på om ho feilar noko, for ho er veldig utveljande i det ho vil snakke om. Sving til venstre, sving til høgre, ver forsiktig, om ein kilometer sving .....

Frå Giarre til ferjeleiet i Messina er det omkring 75 km. Siste 12 km er i Messina by, om ein let seg leie av Paula. Dersom noko kan kallast makelaust,  må det vera trafikken gjennom nett den byen. Eg har aldri vore borti liknande. Dei første 63 km frå Giarre tok ikkje mykje meir tid enn dei siste 12 km til ferjekaien. Ein ting var scooterførarane. Det var litt sånn bånn gass fram til neste lyskryss for der å posisjonere seg for neste angrep. Straks lyset skifta frå raudt til grønt, ja helst litt før, surra det av illsinte vepsar som bare skulle fram. Mottoet må ha vore, det vil helst gå godt. Dødsforakt får liksom ny meining når ein ser ein scooter kome på tvers inn i eit kryss der trafikken har grønt og bilane flyt framover som ei litt stri elv. Føraren av scooteren vrir på hovudet og tek ei hyperrask avgjerd, luka i kryssande trafikk er akkurat stor nok til at han slepp å vente på grønt lys.
Eigentlig godt at ikkje maken min var med. Det kunne kome til å halde hardt i forhold til golvet i bilen. Den bremsinga som ikkje hjelper anna enn til å halde spenningsnivået på topp i passasjersetet, hadde truleg ført til deformering av fotbrønnen på passasjersida av Corsaen.  
To kjørefelt i begge retningar skulle ein tru kunne svelge unna ganske så mange bilar. Hadde det ikkje vore for tette rekkjer med bilar parkert ein halvmeter ut i det høgre kjørefeltet, så hadde nok trafikken glidd meir smidig. Dobbelparkering kvar 50 meter omtrent, gjorde det ikkje lettare å få fin flyt. Ein gong høyrde eg ei intens tuting. Det kan vel aldri ha vore meg dei tuta på. 
Eg har kjørt i Oslo, Stockholm, Hamburg, Berlin, München, Amsterdam, Brüssel, Paris, Barcelona, London og Roma. Endåtil i Bergen gjekk det bra. Ein treng forresten ikkje reise langvegs nettopp for å drite seg ut bak rattet. Har kollidert med fruen heime, så og seie i gardsrommet. Ikkje var me sinte, og i bil var me begge. Ingen personskadar, men sure tusenlappar for fiksing av skade. Bommen ved Skjævelandbrua var ein gong årsak til at eg ikkje bomma på ein bil, som etter mi meining fullstendig umotivert stansa og venta på møtande bil då dei skulle svinge til venstre. Dei kunne jo bare kjørt på, så hadde eg bomma og ikkje truffe.
Nei, nå rota eg meg visst vekk. Hadde ikkje m kjære men akk så einspora Paula så stødig losa meg fram, hadde eg kanskje rota meg såpass vekk at eg hadde måtta booka både ei og to ekstra overnattingar på Sicila før Vestfold fekk meg tilbake til fastlandet
Ein liten kommentar til vegstandard: Ein høyrer  rett som det er at topografien i Norge gjer det både dyrt og vanskelig å byggje gode vegar. Korleis dei får det til her skjønar eg ikkje. Motorveg av ganske høg klasse framført på bruer og i tunnelar av ein standard som faktisk er minst på linje med, kanskje heller høgare enn det me får til i Norge. 
Etter det som kjendest som fleire timar i kaos, dukka redninga opp. 

Vestfold låg ved kai. Eg var berga.