Translate

fredag 28. desember 2018

For mykje av det gode er endå betre.

Eg reknar med de har hug til å få vita meir om alle mandlane frå Puglia, dei fleste av dykk i alle fall.  Konkurransen i førre blogg vart avgjort på målstreken. Heile to stk deltok, og det er ein auke på 200 % frå i fjor om kvar person skal reknast for 100 %. Rett nok var det første gong slik konkurranse vart skipa til, men bare sånn hypotetisk, dersom  eg hadde kome på den glupe ideen sist år.  Terje og Asgeir hadde fylgje mest heit til rett linje, men Asgeir drog av med sigeren. Høgtideleg premieoverrekking i Helmikhølen. Glitter og stas er aldri fjas. Mandel med ekte trekk av sølv vart overlevert til verdig vinnar. Sidan nummer to kom så tett på vanka det trøystepremie på han.  Fri tilgang på frisk vatn frå borebrønnen på Cda Coltura, så lenge bare pumpene går. Ilåd må han halde sjølv, men det er jo det sildrande klare vatnet som er premien. Eg treng vel eigentleg ikkje føye til at Målfrid og Terje alt har forsynt seg av premien lenge før Terje kom i mål som god nummer to, men det er dei vel unt. Me har det vatnet me treng når bare ikkje det er for lite eller for mykje straum til pumpene. Alle skjønar at for lite straum er det lite hjelp i. Nyttar lite med for mykje og, for då går det som det gjekk her i førstninga av oktober då Tor var så sinna og buldra grov i målet,  slo med hammaren så gneistane spruta. Ein gneist lurte seg heilt til botnar ned i boreholet for brønnvatnet og la pumpemotoren død.  
Sidan me ikkje brukar å ha graut midt på dagen her i huset, må me finne andre måtar å ordne med mandel i grauten.  Går ganske godt med mandel i riskremen og. I det kremen skulle på bordet kom spørsmålet: Har de hatt mandel i kremen? Nei. Ned i kjellaren med Hadi og opp kom der 2 mandler ganske så fort. Eg skålda raskt i kokande vatn og fekk lurt den vesle kvite oppi riskremen før kremen hamna på bordet. Sjølvsagt drap Helge eit kvart tilløp til spenning. Alt i første munnfull sat han med noko større enn riskorn i munnen. Me andre måtte bare slukøyra sjå at mandelpremien den gjekk til andre enn oss. Ei lita stund etterpå sat han med endå ei mandel i munnen. Slik er det når det framleis står kilovis i ein kasse i kjellaren og ventar på å bli påskemarsipan og eventuelle kransekaker til bryllaup og andre store familiehendingar. Men eg la bare ei mandel i grauten, kor kom den andre frå. Når to hypereffektive legg seg i selen samstundes, blir sidesynet fort nokså fråverande. Samstundes med mi gryteskolding tok Anne Marie den litt raskare varianten skolding i mikrobølgeomnen. Utan at eg såg det plasserte ho og mandel i riskremen, truleg før eg fekk mi mandel på plass. Det heile kan vel ikkje tilskrivast anna enn at me har for mange mandlar å halde styr på?
Framleis god mandeljul!

 Fer eg ikkje mykje feil kan det bli god mandelpåske 
og utan at me må hauste og knekke på ny.

mandag 3. desember 2018

Dette va smikkloeye

I ei aen ti laerte eg aa skriva utan æ, ø og å. Tastatur her nede på Euronics hadde verken ae, oe eller aa. Faar bruke det ein faar tak i. Fjernskrivaroperatoeren fraa ei anna tid vakna liksom til live att.  Det var ferdighetane til fru Nilsen som skaffa meg plass som fjernskrivaroperatoer i FO, Forsvarets overkomando,  Daa kjem litt av treninga derifraa til nytte att.

  •  Eg har vore paa Leroy Merlin Mesagne og Zizzi Latiano, men ingen av dei hadde koppartraad i rett dimensjon. Saa vart det til at eg proevde paa ein liten ferramente i San Michele. Dei kom med isolert antennekabel, men behovet mitt var annleis. Filo di rame hadde eg funne ut det heitte det eg hadde bruk for. På TIM-butikken i San Michele hadde dei rette koppartråden, men først etter visning av mange ulike dimensjonar av antennekabel vart eg og seljaren samde om kva eg var ute etter. 

Då eg reiste heim frå San Michele den kvelden hadde eg selskap av ein kveil koppartråd i ein dimensjon eg trur  er perfekt til formålet. 12 meter til ein pris av Euro 7,5 pr meter. Ikkje at det var ein upris heller, men eg kan betre forstå at nokre ser syn på å gjere seg til tjuv for å skaffe seg koppartråd for omsetjing på den svarte marknaden.
Det var denne masta som fanga lynet i haustferien. Nå går det ingen antennekabel derifrå og ned til det elektriske opplegget inni huset vårt. Masta har blitt arbeisledig som antennemast, har fått nye oppgåver, nå som gnistfangar, og då snakker me ikkje om smågnister akkurat. 
Kopparkabelen vart festa til stålrøyret så godt eg kunne med tilgjengelige hjelpemiddel.  Hadde sett for meg ein slags kabelsko, men ei slangeklemme får duge inntil vidare.
Som amatør kunne eg vel fort tenkt at får eg bare tak på gnisten til Mjølne, så får det vera nok.  Men så er der vel lite hjelp i runde på runde oppe på taket, nei ned til "messa a terra" må energien.  
Ein visp til drill kan vera brukande til så mangt. Enden av kopparkabelen vart vikla rundt stålvispen  og gravd ned i jorda. Ikkje så djupt rett nok, men langt nok ned til at bakkekontakten er skikkeleg oppretta. 
Så er spørsmålet mitt til den observante lesar: 

Kor mykje av denne teksten er skrive på internasjonalt tastatur i stova i Villa Felicia, og kva er skrive i på Pc i Helmikhølen 5 etter ankomst Vigrestad?

Kopier heile den første setningen du trur er skrive etter at eg kom heim att til Vigrestad og send svar på mail til Geir Hausken  saman med din eigen postadresse. 
15. desember trekker eg premien som er 2 stk mandel, den eine frå eiga avling. Den er ferdig skolda og klar for bruk i julegrauten. 
Den andre mandelen er kanskje meir fornem. Har fått klednad av ekte sølv og ser rett så staseleg ut. 
Den har fått drakta på ved Mucci sjokoladefabrikk Andria.
Guiden på sjokoladefabrikkmuseet sa at det fins to typar edelmetall som kroppen tåler, sølv og gull. Premien er dekka med sølv, og går under namnet Queen Elisabeth.

Eg har før kokt suppe på ein spiker meir enn ein gong. Nå ser eg ikkje bort frå at det kan bli suppe på ei sølvforgylt mandel (ein god venn har fortalt meg at det heiter forsølva, og då må eg nok bøye meg i respekt for det)  om ikkje så lenge når skrivelysten blir uimotståelig.

onsdag 21. november 2018

Sempre problema

Ikkje så mange ubedde gjester denne gongen. Tomme musefeller. Tomme skåler med gift, ingen muselort, kun denne stakkaren som  faktisk slapp ut i det fri.

Før eller seinare hadde den nok fått selskap. 
D
Dårlig med straum ser du. Eine av to kursar ute av drift. Sjølvsagt kursen som forsyner alarmanlegget med straum. 
Eg trur eg kallar det kommunikasjonssvikt at ikkje VigilNova hadde fått fram opplysning om straumforsyninga til alarmen. I følge loggen deira mista alarmen straumen rundt 13. november. Eg kom hit 17.
Elektrikar kom og fann at eine automatsikringen var øydelagt. Når den nå er bytta frå bulgarsk til italiensk kvalitet, bør den i følge Pascalone halde.
Varmepumpa sviv. vannpumpa gjev vatn til alle kranar og ikkje minst do, kjøleskapet sviv, oppvaskmaskin har kjørt ein omgang, vaskemaskinen har gjort sin første jobb denne månaden, så var det bare å få på kaffien. 

Men der skjedde det lite anna enn at eit rødt lys kom på i staden for at det kom kaffi i koppen. 
Av med kleda, men ikkje såg eg noko feil. Langt over min kompetanse var det forresten og. 

Litt reingjering i inntaket for kaffibønner i tillegg til litt rå makt på skrua som stiller inn malningsgrad gjorde susen. Då slepp eg å krype til den frysetørka varianten, men det er jo noko heilt anna. Fersk nymalt og nypressa skal det vere.

Når det gjeld oppfølgjing av VigilNova har Meggie frå Taverna di Pascalone tatt seg av det. Før eg fekk spurt, og godt er nå det. Det er forresten VigilNova som sikrar rådhuset i byen. Då må dei vera bittelitt seriøse tenkjer  eg.







fredag 9. november 2018

Kva har du i lommane mann?

Når det etterkvart blir ein sport å sjå kor lite ein kan klare seg med undervegs til Puglia, kan dei merkeligaste metodar tas i bruk.. Målet er ikkje plent å bare klare seg med lommerusk på reisa,  men spring ein frå ein gate til ein annan er det jo ganske så greitt at det ein dreg på veg lite. Særleg om ein har lite tid slik eg har denne gongen på Schiphol. 40 minutt går nok greitt om bare flyet frå Sola er i rute. Har gjennomgåande billett, så om eg ikkje kjem vidare etter planen, tek KLM hand om rebooking og overnatting før vidare reise til Roma.
Dette er i røynda bare ein test. Let det seg gjere å blogge via mobilen?
Her er det eg treng: 
Bluetooth tastatur på tur til Puglia
Mus eg har med får ikkje selskap der nede i huset dersom alle åtgjerdene mot firbeinte smågnagarar har virka.
Samsung DEX Pad + mobilen.
Så må ein jo ha ein skjerm til å vise det heile på.
Og INTERNETT.
Au, det blir visst eit lynblink i rekninga. 
Men eg har trua på at det skal la seg gjere å kome rundt problemet på eitt eller anna vis.

Blir kveldane lange kan eg jo med dei alt omtala remediene sjå litt på NRK, TV2 og Netflix. Alt nedlasta før avreise frå Vigrest.


Fascinerande kva dei klarer å pakke inn ein liten mobil. 


fredag 2. november 2018

Ekstradose dagslys

Så er det den tida. Me har skrudd klokka tilbake ein time. Kvelden kjem ein time tidlegare. Det blir forferdelig fort mørkt. Korleis då unngå at det også skal bli mørkt til sinns? Lys er avgjerande for mykje av dei ulike livsformene me har rundt oss. For folk er det nok litt ulikt kor myke lys som trengs. Eg høyrer med mellom dei som treng dette lyset i store dosar for å fungere ok for meg sjølv, men ikkje minst og for dei eg lever tett saman med.
Kan ein velje mellom dette
og dette, er ikkje valget så fælt vanskeleg.Dagslyslampe på salongbordet i Helmikhølen 5 må sjå seg utkonkurrert av solnedgang over olivenlundane på Contrada Coltura.
Så kan eg saktens lage lange eller korte lister for å overbevise meg sjølv eller andre om at det er greitt nok å ta turen sørover. Kunne sikkert lage like lange, kanskje endå lengre lister over ting å gjere her heime, men det blir liksom ei avsporing. 

Endå ikkje meir enn ein halv månad sidan Romsteren trilla inn her i tunet etter omtrent 2800 kilometer for å få utført EU-kontroll som MÅ gjerast i Norge og ikkje i EU eller deler av EU. No står den her, så tett inntil veggen som mulig, klar for kontroll.


Så sit eg likevel her og fablar om ny tur, ikkje bare fablar faktisk. Lyster er til for å fylgjast, og det som før kravde litt, det gjer du nå med bare ein liten tur  på eit tastatur. Blir tur av slikt skjønar du. To veker sist i november fer eg sørover til einbølt tilvære i Villa Felizia. Forresten ikkje så heilt einbølt heller. Der er faktisk folk der sør og. Har vore gildt før. Sikkert ikkje mindre gild nå.

Olivenhaustinga er nok godt i gang. Kanskje årets oliven er ferdig pressa? Som du skjønar er ikkje avtalar heilt klare, men stell av jorda under trea er gjort, hausting er nok og gjort og eg har god tru på at me skal finne utav det med godtgjering for arbeidet. Ein variant kan vere at Julia og Julio tek halve olja + noko betalt i Euro. Ein annan variant kan vere at dei tek heile olja og at me kjøper tilbake det me vil ha.  Optimistisk som eg er trass mitt til tider mørke sinn, så har eg god tru for at det ordnar seg. Som regel går det godt.

På taket av Villa Felizia ligg det steinfliser eller små plater av stein.
Fugene i mellom treng behandling rett så ofte. Utan å gjere noko kan det fort kome spor i heile konstruksjonen at det blir meir fuktig enn nødvendig. Me har erfaring med mugg på både vegger og tak. Ein dusj kloring brukar å ordne det. Blir veret godt nok mellom 17. november og 1. desember, så bør eg kome meg på taket etter først å ha blanda rett blanding av sement og kalk og kva nå det er meir som skal oppi blandinga. Eg kjenner fleire som har oversikten på dette. Nåverande eller utflytta Hå-buar klarer mykje dei.

Ein tur på Rådhuset må eg og finne tid til. Eg har ein tese om at ting i Italia er ikkje vanskelig, det er bare annleis. Slik me kjenner skatteinnkreving her i Norge er det ikkje så mykje styr anna enn at me må gje opp kva me eig og kva me tenar. For italienarar vil eg tru vårt system kan vera rett så problematisk. Det handlar i stor grad om kjennskap til saker og ting. Av ulike grunnar har det visst ikkje blitt betalt skatt for eigedommen på Contrada Coltura meir enn omtrent halve tida me har vore småskalabønder i Puglia. Dette må me få orden på. Lite hyggelig å få klatt med det ved eit seinare høve.






Tradisjonelt eller ikkje, ein har det vel best når ein får sjanse til i størst mulig grad å sjølv bestemme korleis ein vil ha det. Å selgje hus og heim og flytte i båt hadde nok ikke passa mange. Å bli buande i båten i årevis før dei gjekk i land av alle stader på jord i Puglia, det er det vel endå færre som gjer. Å få lov å bli kjent med slike folk det er bare eit privilegium. Dei står på lista over prioriterte gjeremål, må bare hugse å ta med meg tannbørsten.
Så får eg ha dette i minnet når heimreisa nærmar seg. 
Eg kan jo late som om det er Anne Marie som syng.

torsdag 18. oktober 2018

If anything happens

Når lynet slår ned, då skjer det fort. Så fort at ein knapt anar kva som skjedde før det er over. 
Godt då med eit forsikringsselskap som leverer mest like raskt. If anything happens er eg glad eg har avtale med 
If
Bil får ein ikkje lov å kjørar med på vegen utan forsikring. Med hus er det annleis, om ein vil kan ein bare ta utgiftene sjølv etterkvart som dei eventuelt dukkar opp. 
Ingen som har lese bloggen min sidan eg starta, kan ha oversett det faktum at me har hatt mange meir eller mindre utrivelege besøk. Det er Intasure, ein forsikringspool med base i England som måtte ta kostnadane når det eine etter det andre skjedde. Til sist vart det nok for dei, og på ein måte kan eg nå forstå dei og. Vår premieinnbetaling   var aldri nok til å dekke utgiftene me påførte selskapet. Forresten så var det ikkje me som påførte dei desse utgiftene, det var vel heller våre anonyme venner som såg til at huset vårt ikkje vart ståande heilt aleine når me ikkje var der.Gode råd er til tider dyre. Ikkje mange norske selskap tilbyr forsikring av fritdsbustad utanlands. For fleire år sidan høyrde eg om If, men slik det var var det greitt nok. 3 bilar og 2 hus, eit heilt opplegg kan du sei.Eg ringde agenten for If,  Christian Lindal og forstod fort at det var rette staden eg vende meg til. Eg la ingenting imellom om alle forsøka som var gjort på å kome seg inn i Villa Feliza, opplyste og om installert alarm og VigilNova, vaktselskapet som rykker ut når alarmen melder om trong for det. Godt tilbud fekk eg, og etter gjennomgang av dei forsikringsavtalane eg hadde frå før for dei andre forsikringsobjekta, kom me til at me flytta alt over til If.  Der me før betalte Nkr 28000,- til vårt tidlegare selskap og nærare  500 pund til Intasure, kom me nå unna med Nkr 25000,- til If og då er huset på Cda Coltura inkludert. Erfaring er MEGAgod så langt, så får me bare håpe alle avskrekkande tiltak har si virkning.Me fekk oppgjer alt dagen etter at eg hadde sendt inn skaderapport. Ikkje vart det rekna eigenandel, ikkje for det eg hadde brukt ein del timar på å få tak i folk som skulle reparere. Litt står att, men det fiksar eg sjølv. Det var eigeninnsatsen som vart rekna opp mot eigenandel. Det mest snedige var korleis sakshandsamar ordna med overgang frå Euro som eg oppgav skaden i til kroner som skulle overførast til konto.  Pr dags dato er kursen 9,46. Kursen som vart brukt var 1 Euro er lik 10 kroner. ikkje mindre enn 961,74 i overkurs. dei som er forvitne nok bør då lett kunne rekne seg fram til kor mykje skade lynet klarte å gjere dei millisekunda det stod på.
         Mitt kooperative hjarte kan i tillegg glede seg over dette↑

tirsdag 16. oktober 2018

Ubedt besøk me sette pris på.

Her om dagen svinga det inn ein bil i nedkjøringa mot huset vårt. Ikkje kvar dag det skjer, så her vart forvitenskapen vekt. 3 stykker, litt usikre, kom nedover mot huset og me fekk helse på dei. Norske viste det seg at dei var. Andreas, Julia og Bjørn var på haustferie i Puglia. På grensa mot Sverige, heilt  i utkanten av Halden  budde dei på eit småbruk. Dei leika med ideen om å skaffe seg litt land med hus til i Puglia.
Men i all verda, korleis finne fram til oss der ute på Contrada Coltura? Bjørn hadde sett på ein engelskmann som laga fjernsyn om hus i Puglia som vart renovert. Hadde så søkt på Puglia og fått opp:    http://gelleh.blogspot.com/
Eg skreiv ein gong heilt i starten av blogginga ei rettleiing på korleis ein skulle kjøre for å finne fram på alle småvegane. Og tenk, dei fann vegen sjølv utan bruk av GPS. Ikkje alle som finn fram så galant sjølv med Gps som hjelpemiddel.
Me vart invitert til deira ferieleilighet i Torre Santa Sabina neste dag. Fekk uveksle mobilnummer og e-post. Må prøve å halde litt kontakt framover.












Solnedgang er eit tema som stadig går att når eg klikkar. Ja det er mobilen eg klikkar på, eller rettare sagt det kameraet som har innebygt mobil slik at eg både kan ta bilete med det og i tillegg ringe samtalar. Eller var det egentlig motsatt? Er det  mobil med kamera det er snakk om?
Kakifrukter, litt kjeks og kaffi er fin pausemat overrisla av solstråler i tunet.












Me har ein del bry med at det ikkje er like lett alltid å setje grenser. Burde vore slik at for kvar gjenstand som vart dratt med til huset, så burde me fjerne ein av dei som var der frå før. Men med litt betre organisering, plastkasssar for lagring av mindre ting så blir det i det minste litt lettare å finne fram i galskapen.
Utematen er framifrå, men det er nå etandes det me finn på heime og. Blir fort utemat av heimematen og. Lett å finna gode råvarer både på marked og lokale butikkar. Gassen me kokar på er både raskt og effektivt, einaste problemet er når ein skal bruke steikeomnen. Den er slik at anten er det bånn gass eller så er det ingen gass, veldig vanskelig å regulere. 
Me har nokre husdyr på bruket. Denne gjer vel nytte i den forstand at den tek insekt av ulike slag. Fascinerande å sjå på korleis den kan sitje lenge lenge og vente på byttedyret før den plutselig skyt fram og sluker offeret.
All hausting er gildt. Julie og Nick som kjøpte huset eit par år før oss og pussa det opp slik at me vart betatt av huset frå første stund, dei planta ein heil del frukttre. Om det er clementiner eller mandariner veit eg ikkje, men hausten i år vart ganske god den. 
Ok, fruktene er grøne. Går likevel an å håpe på ei viss mogning når dei får stå litt. Dei gulna noko på vegen opp gjennom Italia, Austerrike, Tyskland og Danmark. Har skrelt nokre og dei er ikkje surare enn det ein får på butikken innimellom. 


Ut frå erfaring utførte eg alle punkt på lista før eg tok avgarde nordover. Kjøleskap, brønnpumpe, cisternepumpe, gass, vaskemaskin, oppvaskmaskin, varmtvannstank, alt vart kopla frå. Cisternerommet som er det rommet som har vore mest besøkt i vårt fråvær fekk litt ekstra merksemd. Gjekk frå eine døra ulåst, og for å dryge tida det eventuelt vil ta å få med seg pumpa i cisternen, så skrudde eg loket heilt nedpå og strekte kjetting tversover og sikra med hengelås. Då vil forsøk på å fjerne pumpa, noko som har skjedd før, ta så lang tid at VigilNova vil rekke å kome til. 
Grunnen til at Roomsteren måtte heim skuldast det faktum at det er særs vanskelig å utføre Eu-kontroll på norsk bil i Eu. Hugsar ein gong for mange år sidan eg spurde biltilsynet og då var svaret at dei kunne ikkje gå god for verkstader rundt i heile Europa. 
Sidan Roomsteren må på Eu-kontroll her i landet og skulle kjøre rundt 2900 kilometer før den var heime i gardsrommet, tenke eg service kunne vere ok. Slik fekk eg nokre timar med venting i San Michele, den minste av dei tre byane som dannar ein trekant der huset vår ligg omtrent midt i. Fekk mest litt assosiasjonar til Bermudatriangelet, men så langt veit eg ikkje om nokon som har forlist her på campagnaen mellom dei tre byane.
Frukost med mortadella og juice av arancia rosso pluss ein dose føremiddag i ein liten kanskje litt søvning by på Salento. Tida går fort den, mykje å sjå på. Fine bilar, både nye og gamle.  Eit eldorado for å studere gamle mannfolk. Dei samlast på torget her på føremiddagen.
                                                  
Neste tur blir kanskje i ein av dette slaget. Eg slengjer med leppa av og til, men denne gongen har eg ikkje dumma meg ut. Hadde vore heilt konge å trille ned gjennom Europa i ein Fiat 500. Rett noko den nye typen, men alligavel.

Eg likar bilar, miljøaspektet ser eg då bort frå. Då syster mi Aslaug på 4 år omkom i ei ulukke, kjørte administarsjonbilen på Bakkebø med båra frå kyrkja på Varhaug til Heskestad kyrkje der gravfestinga var. 10 år gamle meg hugsar ikkje så altfor mykje, men bilen var tofarga, kvitt og blått. Stasjonsvogn så vengene var ikke så veldig påfallande. Skapte minne gjorde det og kvar gong er ser ein gravferdsbil vert den målt opp mot den bilen Aslaug fekk på si siste reis.Denne heldt mål etter mi vurdering.
Ser ut som eg har samla alle verdas suter i mitt hovud. 
Kanskje ikkje så alvorleg som det er ut for.
Der har du denne bilinteressa igjen. Når dei testar nykonstruerte bilar, pyntar dei dei slik at ein ikkje skal legge så godt merke til dei. Eller er det motsett, eg legg i alle fall merke til det når psykedeliske mønster dreg blikket mitt mot seg. 
Kva bil er det? Kan det vera ein Mercedes?
Kjører ein personbil er det ikkje bare bare å stoppe på ein av dei utalige rasteplassane for å sove. Er ryggen stressa slik som min har vore ei veke no, så er det seng ein treng. Siste overnatting før Hirtshals var i Greding. Veldig bra rom. Interessant dusjløysing. Kanskje endå meir interesssant om det hadde vore eit dobbeltrom og ein var to på tur?
Skal ein koma fram til båten går frå Hirtshals, lyt ein ta ut i otta. Eller helst ein del før. La meg rundt ni, så sjølv om natta var mørk og det endå var mange timar att til dagslyset tok over, så tok eg avgarde frå Astay alt klokka to om natta. 5 timar søvn er nok.
Viss noko skulle tru at eg held meg vaken under kjøring på usunn mat og drikke, så får dei bare tru om att. Men eg måtte heilt til Danmark før eg fann gode alternativ.  Mange mil frå Puglia til Øksekær, ikkje få boksar Redbull, Monster og anna godt stoff + chips. Chips er så fint på den måten at det knasar når du et det, og lyden gjer at ein lettare held seg vaken.
Ankomst Kristiansand midnatt mellom lørdag og søndag. Ilandkjøring på mest mulig kaotiske måte. Og så var det dei mila som var att til Vigrest då. Dei var lange, forferdelig lange. 260 mil som ein leik, og så kom kampen mot dei siste 20. Sov litt på Mones mandal, så ein Pitstop på Kvinesheia. Fekk med meg ein liten stopp i Flekkefjord og. Nattopen Shell på Helleland kunne by på ørtidleg morgonkaffi for ein sliten "autista". Fram kom eg klokka 06:40 Turen frå San Michele tok 2 døger og 4 timar.