Det er jo litt begrensa kor mykje me kan få med oss på bare 14 dagar, som opphaldet vårt er på denne gongen. Men minnene er mange om velsmakende opplevingar og gode gjenvisittar på stader me har vore mest nøgde med.
Opera i Grottaglie serverte stinco og det smaka så godt at betre stinco har eg aldri smakt, truleg blir det ingen reprise heller, for Opera slutta av. Sofie og Livar snakka mykje om gottene på Osteria Pugliese i Ceglie. Å overgå calamare fritto som dei serverer, vil vera litt av ein kunst. Osteria del Cocopazzo med Stefano Colucci i spissen serverer og mat som kan trekkas fram.
Rett så enkel rett, kjøtt og løk omnssteikt med eit lokk av deig oppå som tek vare på alle gode smakar. Godt blir det, og litt spennende når loket blir opna sjølv om ein jo veit godt kva som skjuler seg i den eldfaste forma.
Sidan Taverna di Pascalone er histore, hadde eg eit ønskje om å få gå på Mangiafueco i Mesagne, der er konseptet det same som hos Meggie og Pacalone. Kjøtt i alskens variantar blir presentert i ein kjøledisk, så får kunden velje det ein vil ha. Men denne kvelden var det lite å gi ros for. Patata fritte kom på bordet, men gav ingen stor nyting. Involtine, polpette og entrecôte kom og etterkvart, men dei store smaksopplevingane uteblei. Anne Marie som normalt ikkje klager på min kjøredugleik syntes eg kjørte fælt hakkete: Eg blir neste kvalm, som ho sa. Mat smakar best i godt lag. Forklaringa på den manglade smaken på kvelden sine retter også for meg viste seg å vera ein omgang med spysjuke som slo Anne Marie ut eit heilt døgn. Heldigvis går slikt over.
Me våga oss til ein tur til DaBurghi. Trivelige kelnerar og spennande mat. Omsbakt sjømat med lok av deig over. Loket blir opna og lagt over på tallerken. Så auser ein over blåskjell, kreps, reker og pasta i ein aldeles herlig saus som har blitt fanga under loket. Når så dei som serverer ser ut til å trives i lag med gjestene, då blir det ei god stund rundt bordet.