Der trilla "Opelen" inn att på kontoen

Endelig. Der var "Opelen" inne på konto så godt som. Og medan "Opelen" står på konto og godgjer seg i den grad det er mulig med rentenivået av i dag, så tek den gamle ærverdige Audien seg av vår trong for persontransport nede i Puglia.

Om eg ikkje hugsar heilt feil betalte me Nkr 58000,- for 1 stk Corsa, kjørt ca 85000km, driven av GPL og benzina. Når "Opelen" nå tok turen inn på konto att, hadde den slanka seg litt, men på to og eit halvt år må ein gjerne rekne med det.

Brått kom det også e-post om at det var feil med vekta, så slankinga vart meir omfattande enn først tenkt. Eigenandel på 250 $ vart med nokre trykk på tastar ein eller annan stad til 1000 $ utan noko form for beklagelse. Det er den der SMÅ SKRIFT greia. Einaste her er at agenten i tidlegare e-post har brukt den minste summen og i slike svingar er det ikkje alltid lett å henge med.. Det er no når oppgjeret står framfor oss at summen vart multiplisert med 4.

Nkr 40955,- ser ut til å bli utbyttet for å kjøre med eigen bil opplegget.

Då har bilen kosta oss 17000 den tida me har hatt den frå juni 2013 til oktober 2015.

Skal eg så seie noko om utgifter til drift?  Nytt batteri 580, nye dekk 2000, overhaling av bremser2000 og ny tenningseining for kombinert bensin og gassdrift 2800. Trøysta får vere at kjøring på gass gav veldig rimeleg drivstoff-forbruk. Ikkje meir enn 5 kr pr mil. Så er det store spørsmålet: Har dette blitt meir økonomisk enn å leige bil i dei periodane ein eller fleire av oss har hatt tilhald i Villa Felizia. Veit mest ikkje om eg vil ta bryet med eit slikt reknestykke. Er redd det ikkje går i pluss nettopp når ein må legge inn forsikring og vegavgift. 

Det får vere ei trøyst at det ikkje har kome noko rekning for skadeverk på denne ê

Det hender gamle menn og damer får problem med inkontinens. Audien har og kome i den alderen. Litt motorolje, olje for servostyring og kjølevæske tilgjengelig bak i kofferten. Bremsesystemet er heilt tett, hadde det ikkje det vore ville det vore meir enn sjansespel å ta ut. Skulle det bli brann er me sjølvhjelpte og så er bilen utstyrt med Sicherheitssystem procon-ten, som omsett til norsk er automatisk stramming av setebelter om det skulle vera trong for det.

Pascalone, grillkongen

FRÅ BRINDISIsette NEWS:

Pascalone, il re della carne alla griglia, sulle testate nazionali: 

«Frollatura e amore, il segreto»

lunedì 22 febbraio 2016

Pascalone: un nome, una garanzia. Di certo uno che si chiama così non può essere mingherlino e, infatti, Pasquale, “Pascalone”, Muscio è un omaccione grande e grosso ma anche tanto buono. 

Pascalone: ​​et navn du kan stole på. En med det navnet kan helt sikkert  ikke være tynn, og faktisk, Pasquale, 'Pascalone' Muscio er en stor ordentlig  stor mann, men også veldig bra.

Bak ein vellukka mann står det ofte ei sterk dame:

Così com'è buona la carne che prepara e serve nella sua taverna, a Latiano, salita nuovamente agli onori delle cronache in seguito a un articolo pubblicato su una rivista di settore che ha esaltato la qualità delle materie prime utilizzate nella locanda e la perizia con cui il gigante buono armeggia alla griglia. L'approfondimento giornalistico è arrivato a qualche mese dalla visita di un gruppo di giornalisti specializzati in turismo nella cittadina che ha visto nascere e crescere, tanto, il maestro della carne: nel racconto a firma di Riccardo Lagorio, collaboratore di numerose rubriche enogastronomiche come Gusto del Tg5 e Eat Parade del Tg2, viene esaltata la cura con la quale Pascalone e la sua dolce metà Maggie, al secolo Maria Gabriella Blotto, accolgono e coccolano i clienti dal momento del loro arrivo in locanda. 

Sono stati alcuni rappresentanti dell'amministrazione comunale, capeggiati dal sindaco Mino Maiorano, ad annunciare alla coppia di ristoratori la prestigiosa pubblicazione. «Per noi latianesi – spiegano gli amministratori – è un motivo di vanto e orgoglio poter leggere parole così belle e importanti dedicate a una realtà del nostro territorio». I giornalisti che visitarono Latiano durante la scorsa estate effettuarono un tour della città che toccò i principali punti d'interesse del paese: tra questi, inevitabilmente, c'è stata anche la Taverna di Pascalone. 

D'altronde, l'approccio di questo agricoltore, ex panificatore e, da 7 anni, oste e di sua moglie, una piemontese innamorata della Puglia cui spetta la preparazione degli antipasti, tutti provenienti dalla tradizione locale con un pizzico di innovazione e dei superlativi dolci, rigorosamente “fatt'in casa”, è unico nel suo genere: dall'immancabile saluto personale dei titolari all'ingresso dei clienti, fino alla spiegazione del metodo di frollatura della carne e della scelta del carbone proveniente da Serra San Bruno, nel vibonese, Pascalone e Maggie fanno di tutto per rendere unica l'esperienza nella loro locanda. 

«Ci saranno altre pubblicazioni incentrate sulla storia di Latiano – affermano dall'amministrazione – ma ora è bene congratularsi con Pasquale e Maggie per i meritati successi che stanno ottenendo». 

Til å setje om dette har eg  fått hjelp av Microsoft. Betre det enn å prøve sjølv. Italiensk er vanskeligare enn eg trudde. Eller er det bare innsatsen som mindre mindre enn tenkt?

As it is good meat that prepares and serves in his tavern, Latiano, climb back to the headlines following an article published in a magazine that has enhanced the quality of the raw materials used in the Inn and the expertise in the gentle giant fumbles on the grill. The deepening journalism came a few months after the visit of a group of journalists specialized in tourism in the city that saw the birth and growth, now and then, the master of the flesh: in the story written by Ricardo Lagorio, contributor to numerous culinary books like taste of Tg5 and Eat Parade Tg2, enhances the care with which Pasquale and his better half Maggie , aka Maria Gabriella Blotto, welcome and pamper guests from the moment they arrive at the Inn.

Were some representatives of the municipal administration, headed by Mayor Mino Maiorano, to proclaim to the pair of restaurateurs the prestigious publication. "For us, latianesi-explain administrators – is a source of pride and pride to be able to read words so beautiful and important to a reality of our country." Journalists who visited Latiano during last summer made a tour of the city that befell the country's major places of interest: among them, inevitably, there was the Pasquale's Tavern.

On the other hand, the approach of this farmer, former Baker and, from 7 years, innkeeper and his wife, a Piedmontese in love of Puglia which is responsible for preparing appetizers, all from the local tradition with a pinch of innovation and superb desserts, strictly "fatt's in the House", is unique: the inevitable personal greeting of the holders at the entrance of the customers, to the explanation of the method of hanging meat and choice of coal originating in Serra San Bruno in the vibonese, Pasquale and Maggie are doing everything to make the experience in their Inn.

"There will be other publications that focus on the history of Latiano-say by the administration – but now it is good to congratulate Pasquale and Maggie to the deserved successes they are getting." 

Bare som ein liten parentes. Ølkruset kjem frå Vikedal. Det står fast parkert på toppen av kjøtdisken til Pasquale.

Elles er jo Maggie og Pascalone gode på det med parkering. Opelen har stått der i 2 1/2 år før kverna tok over. No er det den 24 år gamle Audien som skal få parkere på tomta. Audien får forresten godt selskap av ein 32 år gammal Mercedes. 

Kjem du på besøk til oss i Villa Felizia, slepp du ikkje unna. Eit besøk på Taverna di Pascalone i Via Roma 82 er obligatorisk.

Karstykke for to

Ikkje for det, så veldig stort karstykkje er det kanskje ikkje. Nok av folk som har lagt bak seg like mange mil eller meir. Nokre har endåtil teke turen på to hjul og bare seige legger til framdrift. Men når to halvgalne typar stryk sørover, då skal det skje med stil, eller aller helst smil mil etter mil.  Nedover bakke heile tida. Godt det, den gamle slitaren kan god bli gjenomvarm og vane med motorvegen før med tek til på stigningane over Alpene. Får satse på at ikkje det tek fyr nedi der når Brennero skal forserast. 

Kjøreruta gir seg sjølv godt som. Rundt 2600 kilometer frå Hirtshals til målområdet Ceglie og Latiano. Kva snittfarten blir er usikkert. Kjem jo litt an på kva form Audien er i for slik ein tur. Dei to sjåførane sin form har vel og noko å seie. Me må jo stoppa ein og annan gongen. Bilen vil ha mat, eg vil ha mat, Livar vil sikkert og ha mat, og så vil eg ha drikke til liks med det truleg Livar og vil. Det som blir mest travelt er min trong for miging.Men, men, slik er det no ein gong. Kan ikkje stort installere urinal i bilen bare for den turen.Det som blir att etter Audien blir jo strødd ut etterkvart. På ein måte meir lettvint, men det har jo sine konsekvensar det og.   

Første etappe blir å erobre Skagerk med hjelp frå Fjordline. Etter å ha kome vel i land i  Hirtshals  tek det drygt tre og ein halv time gjennom Danmark. Frå Flensburg til Hamburg kan me prøve å gjere etter dei i videoen her, dei gjorde det unna på to minutt. Med slik fart også på resten av turen er me ned tidleg kveld lørdag. 

Raskaste veg gjennom Hamburg ville vel vore luftvegen over Elbe, men eg trur me får ta tunnelen. Ja eg tenkte ikkje akkurat å ta den med,  me får nøye oss med turen gjennom den.
Nordtyskland er kanskje ikkje det mest interessant naturmessig, men så er det heller ikkje naturopplevingar me er ute etter. Frå München mot Innsbruck røystar eg for å kjøre mot venstre, har litt innebygd venstrevri mange gonger, og her har me fin motorveg heile strekket. Då er nok det eit godt val.

Om bilen får litt heimlengt i det me fer forbi Ingolstadt, håpar eg det bare virkar til forynging, for etter Innsbruck er bakkane bratte. Alle krefter som kan hentas fram må fram. Eg er brennsikker på at skal me klare å passere Brennero  i god stil seint lørdag 5. mars eller tidleg natt til sundag 6. mars, må me lytte godt etter kva Audien fortel oss. Brann eller kollaps i motorrommet vil vera lite tenleg.
Kjem me oss bare over Brennero, er det mest som me kan trille resten. Dryge 10 timar om me klarer å halde skjema. Apropos skjema, det kan ha sprukke for lenge sidan. Karane kan ha blitt så mødde at Formel 1 eller eit eller anna Ibis kan ha vorte berginga.
Hadde det ikkje vore det at det er feil tid på året, kunne me ha strekt ut armen og henta med oss nokre eple når me fer gjennom  dalen der dei dyrkar så gode eple. Når me kjører ut av betal motorvegen som går mellom grensa Austerike -  Italia og heilt ned til Bari på hælfestet,så er det mest som heimekjensla melder seg. Det SKAL vere kaos på Bari Tangenziale.

Fælt så fort det går  framover mot 4. mars

Bare velstand

Meir og meir for kvar dag som går.  Når i tillegg godtfolk tek turen for å sjå korleis det går med gyvelen, då kan det mest ikkje verta betre.  Han som steller med oliventrea våre heldt på å rive gyvelen opp som ugras ein gong, men eg fekk heldigvis stoppe han i det. Greiare då med dei som har sytt for gyvel på tomta vår.  I tillegg ti inspeksjon av gyvel har de avbilda litt anna av det som veks, og det set me umtelig stor pris på. Blir som ein snartur ned til vårt vesle hus for glade dagar.

I år kan det bli velstand med omsyn til mandler og. 

Struttande knoppar ber bod om rik blomstring.

Lidl-lyktene langs innkjøringa står der dei skal stå.  Ser visst ut som dei heng fast i muren, men de gjer dei ikkje. Heilt laust og lette å plukke med om ein skulle kome på den tanken.    

Det veks heile tida. Pelargoniaen veks visst aller mest. Nære på som ugras.

Terje kom med ein pose favebønner like før eg reiste heim i oktober. Som de ser, har dei spirt mest alle som ein. Oppbinding må til nå, og så må me nok finne ein måte å lure til dei noko vatn medan ingen av husfolket er på plass i mai.

Nedfallsappelsiner skulle ein kanskje tru dette er. Mine gartnerkunnskapar er heller mangelfulle. Fotografen her sette meg på ein ide om at det kanskje er grapefrukt. Når eg leitar langt bak i harddisken, så er det mest som eg hugsar det var det Nick hadde planta.  Eit anna godt forslag er chironja eller orangelo som begge er resultat av kryssing mellom appelsin og grapefrukt.

At dette er clementiner er ganske så sikkert. 
Noko anna som og er ganske så sikkert er at eg i alle mine italienske år, då reknar eg frå 6. februar 1998, har hatt hug til å kle på meg ein cinquecento. Ja, større er den ikkje enn at den sikkert må kjennast som ein litt romsleg jakke når ein har fått manøvrert seg inni. Ikkje det enklaste i Italia å få lov å setje seg bak rattet i eit slikt klenodium. Men nå ser det ut til at sjansen kan by seg.
Eg fekk jo sist sommar erfare det andre kjøretøyet som fekk italienarane på hjul etter krigen. Det kjøretøyet hadde bare tre hjul, men med ein liten seig motor under planet. Denne makta å frakta både meg og ein heil haug med plank 25 kilometer utan andre problem enn at førararen nærast vart dehydrert i varmen. Tett oppunder 40 grader hadde me den dagen. Dei flira forresten godt dei godt vaksne mennene utanfor kaffibaren i ei rundkjøring i Ceglie. Dei fekk seg eit avbrekk frå løysing av verdsproblema når dei fekk auge på ein overlessa Ape, med det som med i deira auge sikkert såg ut som ein ape bak rattet.

Om nokon andre enn eg skulle lurer på korleis det går med Opelen, så har kverna tatt den.  Fælt så lang tid tid det tok kan ein seie. Typisk italiensk vil vel andre seie.   Eg held fast på mitt mantra i møte med systemet: Det er ikkje vanskelig, det er bare annleis. 

Så får me sjå då om det er betre med Audi enn med Opel. Han eg fekk Audien av er sikkert ikkje enig. Han kjører Opel Insigna i dag. Harde møte med slikt som ikkje har noko å gjere midt på ein motorveg har gått godt så langt, ingen personskade. Men eg må bare få repetere: Stoppklossar i stål og slitebanar på lastebildekk vil eg ikkje treffe fleire gonger. Det kostar meir enn det smakar.                                         

Appelsinar frå eige tre

Det nærmar seg det nærmar seg.  

For å hindre tull med tal let eg kalkulatoren telje.

Det er mest så eg kan kjenne duftene av nyskrella appelsinar. Når desse fruktene på treet VÅRT har hatt vinteren på seg, reknar eg med dei har tatt farge slik dei skal. Ser for meg korleis dei heng der og fristar. 27 stykke var det ved siste oppteljing i haust. Kor mange som heng att nå er ikkje så godt å vite, men nokre påskeappelsiner må der vel vera. Litt clementiner skal der og vera på eit anna tre. Om då ikkje fruktene har freista andre over evne, skal det bli velstand sundag 6. mars utpå ettermiddagen. Då blir det frukt av eigen hage som dessert først. Deretter kan det fort bli eit godt stykkje biff hos Pascalone og Meggi. 

Ein kan vel aldri vera for godt budd.

Våren 2015 gav Web-camera mange fine stunder med bilete frå huset vårt i Italia, men det tok kvelden. Det var opplegget som tok kvelden eller rettare sagt; eg kludra til innstillingane på appen på den gamle mobilen, noko som førte til svart skjerm. Problemet var at kameraet var retta mot staden der me brukar å sitje utandørs når me vil slappe av eller nyte ein god kopp kaffi.  Det vart litt tungvint å passe på medan me meir eller mindre lettkledde hoppa frå side til side for å unngå å bli altfor eksponerte og kringkasta til alle som har funne adressa til bloggen.  
Det er ganske så irriterande å ein gong ha fått til noko for så i neste omgang stå heilt fast. Nå har eg skrive ut instruksjonane som høyrer til appen OpenSmartPhone, så då bør det bli eit fast innslag i bloggen vidare.

Klikk her, så får du ein liten gløtt av livet i Villa Felizia.

Her skal koma ekte bilete frå vårt vesle Paradis,
Det lovar eg. Håpar eg klarer å halde det og.

Eg likar å ha ting på plass i god tid. Ettersom billett til Fjordline er på plass, har eg brukt litt tid på å finne noko anna som kan gjerast klar. 

Harald Årsland AS har sett Audien i EU godkjend stand. Nye hjullager bak og nokre fôringar i hjulopphenget framme var det som måtte til. Ny spegel på førarsida og nytt blinklys høgre side framme måtte og til. Dekkglaset hadde falle av. Om eg bare hadde funne det, kunne eg brukt teknikken eg med suksess tidlegare har nytta meg av når det gjeld Audi og lause deler i blinklys. Tyggi kan vera godt ikkje bare i munnen. Eg var klar over at festemidlet var litt mindre enn 100% sikkert, men mine kjære søner var ikkje klar over det i det heile når dei var på tur nede i vårt dejlige naboland. Blinklyset datt heilt av, etter at det først medan det endå hang etter leidningane, laga ulydar mot framskjermen.

Kjøring over 

i starten av mars krev vinterutstyr på bilen. Etter å ha forhøyrt meg med røynde folk som har fare over passet ti alle tider av året, såg eg ikkje for meg noko problem med sommardekk. Av og til kan det vere greitt nok å vere uvitande. Om eg ikkje hadde sjekka veg og føreforhold hadde me sikkert kome både opp frå Innsbruck og ned att til Bolzano, 

men der på infosida vart eg klar over at i perioden 15. november til 15.april er det ikkje lov å kjøre utan å vere skodd for vinter, dvs vinterdekk. Ikkje hadde eg tenkt å fylle opp bagasjerom med piggdekk. Nei, der skulle det vere plass til koffertar, litt reiskap så som elektrisk pussemaskin. For ikkje å snakke om pikkesteinen som skal med nedover til "sørens land". Det er Livar som treng den, ja til hønene altså. Lukkeligvis stod det eit tillegg til påbodet: 
FALS KEINE WINTERREIFEN MONTIERT SIND, 
IST DAS MITFÜREN VN SCHNEEKETTEN PFLICHT.
Dette hende ein sundag, men sjølvsagt måtte eg som er både uhemma og prinsipielt motstandar av sundagsopne butikkar ha tak i snøkjettingar same dag. Me spør ikkje lenger kor ein kan finne butikk, nå er det bare spørsmål om å FINN(.NO)e rette folka som kan tilby det ein vil ha. Å bli av med  ein hundrelapp og ein kjøretur til Nærbø var det som skulle til for å gjere overfarten over Brennerpasset tidleg i mars lovlig. 

Kor lenge er det så att til ein utflytta varhaugsbu (kan kje godt sei det som det er heller) og ein grønlending fer avgarde?

Då bør du helst vera komen ombord.

Godt budd, halvvegs tilbakelagt strekket til Puglia

Apropos kvern; det er vel 23-åringen (sjå førre innlegg) som  var den mest naturlige kandidaten på veg inn i kverna. 23 år, godt på veg til 24 er ikkje så fryktelig gammalt for folk, men gjeld det bil så er det ein aktverdig alder. Mange duger ikkje anna enn til spiker når dei kjem i den alderen. Ikkje kjenner eg så mange på den alderen av bilar. Ein TransAm er kanskje unntaket, den er over 40 år gammal. Langt inni veteranane sine rekkjer med andre ord.

Første etappe av årets «No vil me fara til Puglia», Florø til Vigrestad gjekk fint. Endåtil litt piggdekk kjøring i Bergen utan å betale avgift gjekk greitt. Hadde nok tenkt å betale, men midt i eit vegarbeid skulle eg ha svinga av såg eg etterpå. Der, på det eg oppfatta som ein sideveg, stod det ein automat som ganske sikkert kunne tenkt seg nokre kroner frå lommane mine. Viljen til å betala var der, men så skuldar eg på dei som har plassert automaten på ein stad der ingen skulle tru. Dei 30 kronene vart liggjande i min lomme og  mitt hovude slapp eg å ta ansvar for det.

Norge er underlagt EU på mange område, og det var vel gjerne EU som først påla oss alle EU-kontroll. No heiter det vel PKK. Av og til kjem eg på idear som er så glupe at eg knapt skjønar det sjølv. EU-kontroll må ein vel kunne ta på verkstad i EU like så gjerne som her i Norge. Trong ikkje bruke lang tid på å finne rett svar der nei. Me kan jo ikkje lite på at verkstadar i Danmark, Tyskland etc etc gjer skikkeleg jobb, difor MÅ kontrollen takast i Norge. Eg fekk slik hakeslepp at eg hugsar ikkje heilt kven som gav det svaret, men eg trur helst det var ein av vegstasjonane våre.  At det kan vera gode grunnar for ordninga slik den er nå, er mykje mulig, men med all respekt for norske bilverkstader fins det gode og mindre gode, både her og både der.

Fjordline tek oss inn i sitt gap fredag 4. mars. Eg kom i skade for å blande Fjordline med Fjordland her om dagen. Får satse på å ende i rett gap den kvelden. Ville bli ganske så feil om me enda i Fjordland sitt gap. Kunne bli uønskt smak på middagane deira av det. Me, skriv eg. Anne Marie kjem først nedover nærare påske, 16. mars. Paret på Pugliatur er meg + ein som stilte seg opp og haika i god tid før turen var heilt planlagt. «Adle galne he dæ kje likt» brukte me å sei. «Nogen he dæ ligare enn andre». Hai-karen ber namnet Livar. Det er me to som skal gjera Autobanen i lag i eit drygt døgn.  Etter det ublide og skjebnesvangre møtet nede i Calabria mellom Opelen vår og ein kile i stål, kvepp eg som bare det kvar gong noko ukjent ligg der midt i kjørebanen.  Spørs om me får lage til utkikkstønne på taket, så kan me ha utkikksvakt etter tur. 

Ilandkjøring på Contajnerkai Hirthals. Det er der Fjordline legg til med ferjene sine.

Når utsikten er som dette, ja då veit me at me er på rett veg. 

Kjøringa er effektivt planlagt. Kilometer etter kilometer skal leggjast bak oss. Stopp bare for tilførsel av næring for Audien. Stor tank og passe fart skal gje stopp sånn omtrent 4 gonger for det føremålet. Stopp for miging kjem så i tillegg. Eg held nok tett minst  i ein havtime medan co-driver og vakthavande i utkikkstønne etter «eget sigende» snautt treng ta bryet med tur innom anna enn eit par gonger pr dag.  Sov, kjør, sov, kjør, sov, kjør, sov, kjør . . . . . . Med ei god lydbok frå Storytell på øyret eller musikk frå Spotify satsar eg på å vere vaken på mine vakter. Om minste felles multiplum finst på musikkfronten veit eg ikkje, men der finst då høyretelefonar. Hjelper det ikkje med Spotify eller Storytel får eg gå over til det flytande. Både Redbull og Burn har vist seg å vera til hjelp før. Noko søtt skvip er det, men det duger i staden for fyrstikker, ja du er vel klar over at fyrstikker kan setjas i spenn mellom øvre og nedre augnelokk. Då held ein i det minste augene opne. Kor mykje hjelp det er i forhold til kjøredugleik med dette trikset, det står att å sjå.

Det som ligg i blikket på oss road-tripparane er nok dette:

 
Me får satse på at alt går vår veg. Brått er me framme ved våre rspektive mål: Villa Serena og Villa Felizia

På full fart inn i kverna

Eg reknar med at dei som les denne bloggen har vore endå meir spent enn meg på OPEL CORSA DZ001WB sin helsetilstand  etter at den stoppa så brått å trilla klokka 09:27 onsdag 21. oktober 2015.

I går kveld fekk eg den triste melding om at det ikkje lenger er liv laga for bilen som med få unntak har transportert oss så trufast rundt omkring i Puglia. Avstikkarar til Basilicata, Calabria og Sicilia har den og fått med seg. 

Alle gjester hos oss frå juli 2013 har fått fornem skyss til og frå Villa Felizia bak bilen sin blitz-logo. Dette gjeld broder Oddvar, Marit, Olav Johan, Sissel, Reidar, Synnøve, Alemayehu, Tor, Helge, Knut, Mona, Tor Sveinung, Eva, Asgeir,Aasa, Mons Tore, Jorunn, Odd Olav. Endåtil bilens rette eigar, Livar har fått skyss til og frå  Brindisi Aeroporto del Salento.

                               

Tagna han heilt?

I møtet med dette landskapet er det mest som ord kjem til kort. Det er bare dei store linjene som gjeld her. Ufattelege krefter spelar seg ut. Ikkje bare i fortid. Her lever Etna sitt liv fullt ut. Siste utbrot var ikkje lenger tilbake enn 16.mai 2015. 

Stamkafeen min midt i sentrum av Catania. For nyfikne auge som mine, så er dette den perfekte staden for læskande dråpar eller smakfulle smular, her får ein både for munn og mage. For auget er stimulansen utømeleg,  eit yrande folkeliv, turistar, tiggarar, arbeidsfolk, alt som kan krypa og gå både på to og fire bein;  

Piazza del Duomo.

Trur helst opphavsdama til denne gatekunsten MÅ ha blitt inspirert av Picasso. Utstilling med hans kunst på Castello Ursino var nå tatt ned og skifta med ein annan av dei store, MARC CHAGALL.

Då kunsten av Picasso hang oppe, var det fritt fram for fotografering. Om det var det at Chagall sine bilete ikkje toler lyset frå blitz som var grunnen, veit eg lite om. Plakatane i gata og ved inngangen til det storslege slottet var det einaste eg våga meg til å fotografera. 

Turistar treng treng mat, og når ein plass som dette dukkar opp, reknar eg fort med at maten er like god som interiøret er fint. Det eg her fann ut, er at antipasti i Puglia må vere noko anna enn antipasti i Catania. Puglia går ut med siger og det er ikkje bare på grunn av at eg høyrer litt til der. Høyrer litt til der?  Korleis ber så det til? Ut frå tida eg dei siste tre åra har vore der nede, er eg rundt rekna 1/3 dels puglianar.

At fjell kan virke tiltrekkjande på nokon har eg vel aldri tidlegare skjønt, før nå. Besøket på Etna i april gav meirsmak, veldig sterk meirsmak faktisk. Så mykje at det vart ny tur ikkje meir enn eit halvår seinare. 

Eg kjører gjerne IVECO, anten det måtte vera som sjåfør i min eigen Iveco på veg mellom sør og nord eller det er som passasjer på veg opp mot 2700 meters høgd, så langt som bussane går opp mot toppen av Etna. Høgare opp må ein gå, men det fristar ikkje meg i tynne lufta. 3350 m.o.h ligg toppen, gul av svovel som kjem frå det indre av jorda. Siste utbrot hadde vulkanen 16. mai 2015, og det er faktisk bare to tre veker etter at eg var der i april.

Snowmobil både opp og ned sist i april. Buss opp denne gongen. Ned tok eg føtene fatt. Knasande svart lavastein, likevel lett å gå sidan det gjekk ganske bratt nedover.

Til månen kjem eg vel aldri. Då får det klare seg med landskapet her. Skulle eg har laga juksefilm frå La Luna,trur eg dette gråsvarte duvande nære på folketomme området ville gjort nytta.

Der det er turistar er det pengar. Salsbuer er fylt med rått og rote, 

men selje får dei nok elles hadde ikkje buene blitt ståande. Mat som både er rimeleg og velsmakande, skal ein vel ikkje rekne med å få tak i på stader som Rifugio Giovanni Sapienza. Overraskinga vart difor stor når dette stykket lasagne viste seg å vere rett så velsmakande. Langt over gjennomsnittet av det eg har fått av lasagne på ulike etestader opp gjennom åra.

Kattehimmelen ser slik ut:

Mat, mat på mange fat. 

Rotter og mus i gamle hus.

Aldri meir svolten å gå,

her er mat i mengder å få.

Taormina var prega av turisme i minst like stor grad som Alberobello eller Ostuni.  Vegar på kryss og tvers både inni og utanpå fjellet. Brattare bakkar enn Stiftelsesgata i Stavanger. Ingen plass for bilkjøring, men eg rota meg sjølvsagt inn i dei bratte gatene og fekk min dose bakkestarttrening. Heldigvis fann eg meg ein plass å parkere. Eg var helst redd for å bli så desorientert av alle bakkkane og krappe svingane, at eg måtte sørge for å ha noko å vise til dersom eg skulle kome heilt på villstrå. Trur det er første gong i all mi tid at eg så til dei grader har mista retningssansen.

Den vakre øya eller Isola Bella som den heiter på originalspråket. Hadde ikkje vore meg i mot å væte lekamen her.

Castello Federiciano ved Marina Roseto Capo Spulico

Då har eg kome  rundt. Det er mest som eit årsoppgjer alt i starten av november. Skal det bli meir blogging nå, må det bli som å tyggje gammal graut. Det ligg ikkje an til fleire turer til "det forjettede land" i år. Nå er det Momondo og SkyScanner som nokså hyppig vert besøkt.  Sjansen er nokså stor for at det blir avreise herifrå 1. eller 8. mars. Då blir det henting av bil i Bagnara Calabra. Reiser truleg frå Roma direkte ned til Reggio Calabria kor tog eller buss får frakte meg vidare dei rundt 4 mila til verkstaden der Opelen for tida står til reparasjon.

Lause gjenstandar på motorvegen ligg trygt for min del fram til i mars.

Forsvarsverk mot firbeinte gjester, og opprydding etter tobeinte

Etter fokus på STÅL MOT STÅL som idet minste gjekk veldig godt for han inni stålet, kan det vere på tide å dela litt av dei siste dagane før vinterstenging på Cda Coltura.

Eg er klar over at eg har juksa, men det er vel slikt som er lov for amatørar. Takplatene i bitumen måtte få si avslutning på kvar side. Det vart ei plastlist (det er denne kantinga eg syns er på kanten av juks) som dekker over kanten, slik at det i det minste i mine auge ser greitt ut. Augene til han som fiksa soltaket ser kanskje noko anna, men det får nå så vere.

P  A  N  O  R  A  M  A  B  I  L  E  T  E    A  V    C  I  S  T  E  R  N  E  R  O  M  T  A  K  E  T

Det ser bra ut dette. Taket er jamnt, det er truleg tett. Fekk rette opp litt på takrenna og, for den hadde litt fall feil veg slik at det alltid stod att vatn i knekken og draup bittelitt vidare ned på det gamle bølgeplatetaket.

Det var einkvan som fortalde at små mus som skulle ut på tur ikkje likar å gå på glasbrot. Eine mulige vegen for mus sett med menneskeauge inn i huset vårt, er nå forsynt med 2 stk ganske godt knuste flasker, for sikkerhets skuld med sitronsmak. Det kan i verste fall bli blodige både tær og tunger. Får satse på at musemor snur når ho ser elende, og at ho tek sine søte små med ein annan stad. 

Skulle så vera at krypdyr finn vegen inn utan å påkalle Vigilanza eller andre former for nødhjelp etter skade på tunge og tær, så lever eg i trua på at desse murblokkene blir i tøffaste laget å forsere. Her er så og seie spuns tett mellom vegg og blokk, og ikkje om eg reknar med dei søte små skal vera i stand til å hoppa opp dryge 20 centimeter. Skulle dei klara det, ha ha så dett dei ned i eit av hola, og då klarar dei ikkje eingong ta sats.

Passande blokker fann eg ikkje fleire av, så her vart løysinga ei treplate. Nå er begge inngangane sikra med hinding i å kome vidare inn i huset. 40 centimeter høg plate, sjølv verdmeisteren i musehopping klarer vel ikkje kome eg over dette.