Translate

onsdag 16. november 2016

Viss eg skal reise meir med WIZZ, då......

Ferske bilete frå kryssing av Alpene er alltid gildt å få med seg.
Då eg kom til Bergamo, eller Milano som det står i ruteoversikten, og det sjølv om det er mange mil til byen med nemnde namn, så var det sjekk aller først kor mykje Ryanair ville ha for den kabinkofferten eg reiste med. Nei, den passa fint inn i deira standard. Det er altså Wizzair som har laga seg til med to ulike standardar for uregistrert handbagasje. Den eine så liten at du vel knapt får plass til anna enn toalettsaker, og der skal ein jo ikkje ha store pakningar av verken såpe, deodorant eller tannkrem.  Hadde dei endå klart seg med eitt tillegg eller gebyr. Eg var jo på ei og same reisa med eitt og same flyselskap. I alt kr 766,- måtte eg ut med. Grunnpris billett tur retur var 1420,- og er de av den rekneføre sorten, ser det kva pris det vart. Gebyr kav for seg for kvart strekk. Likevel framleis billegaste tur retur Stavanger Brindisi som eg har opplevd sidan me fekk oss huset her på Cda Coltura.
Viss eg skal reise meir med Wissair må eg visst kjøpe ny koffert. 
Minijuletre spesialinnkjøpt for å passe i tinnkruset frå Vikedal
som nå har fått fast plass på disken i Taverna di Pascalone Latiano.
Det var ein roleg kveld på Taverna di Pascalone. Meggi henta meg på flyplassen.  Så var det bare å setje seg ned og ta imot då me kom til Via Roma 82. Ganske så seint å ete grilla kjøt, men godt det er det, slik det alltid er hos dei. Ein biff av Angus og ei av dei gode pølsene Pascalone lagar sjølv saman med patata frittes. Meggi sin Tiramisu var det tomt for, så dessertn stod eg over. Når kassen var oppgjort og golvene vaska, kunne dørene bli låst klokka 01 omtrent. 

Audien stod og venta trufast som bare det bak Meggi og Pascalone sine murar.   Den skulle bare visst kva lagnad som ventar.  Starta kjapt utan kinning. Mest så eg blir lei meg på vegne av stakkaren. Tenkte lenge den skulle få sin endelikt her sør, men krav om "documenti" i eit antal eg ikkje har, gjer at det fort kan bli ein lengre svanedans for den før Knoksen på Sandnes set kloa i den. Då kan Audien få ein siste dans heilt sør frå hælen av Italia, gjennom Austerike, Tyskland og Danmark  før den går over i ein ny dimensjon, spiker og armeringsjern. 
Denne kunne fort vorte mitt bidrag til pynt i naturen her ute mellom oliventrea. Ikkje ville den sentrifugere, heller ikkje vaske. Kva hjelp var det då i den? "Søba nytt", sa gutane våre når dei var små og noko gjekk sundt.  Expert i San Michele kunne hjelpe meg av med den gamle og hadde rikeleg utvel av nye. Dei kunne endåtil kjøre ut OGGI, fraktfritt. Eg føre og dei etter. Med to sterke karar var den nye snart på plass 
og den gamle løfta opp i lasterommet på varebilen. Dei har vel ein plass dei gjer av slike utrangerte kvitevarer. Eg trur ikkje dei tippar den av på ein meir eller mindre tilfeldig stad på veg attende til butikken.
Det er litt ekstra gildt når mandarintreet endelig gjev frukt. Velsmakande var den og, den eine eg fekk skrelt og smaka på. Kor mange fleir eg vågar meg på, får me nå sjå på. Eg trur der er nokon heime på Vigrest som vil setja ganske mykje meir pris på desse fruktene enn dei ein finn i fruktdisken i butikkane heime.
Denne har eg aldri før sett bløme. Mest som naturen sin eigen støvkost. Her er ikkje så mykje som blømer elles nå, så då lyser slike sterke fargeklattar ekstra godt opp.

tirsdag 15. november 2016

Nei denne kofferten er for STOR

Fort gjort å fara på tur når ein ikkje eingong forlet stova. Forutsetningane kan endra seg, og det har dei gjort. Endå ein fordel med lågprisselskapa. Får du ikkje sjanse til å reise, er det meir for lommerusk å rekne det du taper.

Sjansen baud seg allikevel.  Ved gaten til Wizz 6 1748 frå Stavanger til 
Gdansk var det like før det vart 180 grader rundt og Jaerlines tilbake til Bryne og NSB til Vigrestad.  I første omgang tenkte eg det var WIZZ som kjørte sære koffertmål. Eg var så "heppen" at eg fekk sjanse til å betale ein liten sum for å få med kofferten til Gdansk. At summen var 1/3 av tur retur billett Stavanger Brindisi burde eg vel ikkje sei. Høyrer mest låtten heilt hit, men er det ikkje nettopp låtten som forlengar livet?
Og får ein først forlenga livet, kan ein kanskje klare seg på denne måten ein gong i framtida?
Og lo de ikkje nok av gebyret frå Stavanger til Gdansk, så kan eg glede dykk med same gebyr frå Gdansk til Bergamo ved Milano. 

Ein av dei best informerte om reisa sin gang seier sjølv han er bekymra. 
"Nei, bekymret er mer korrekt. På Gdansk si nettside går det ingen fly til Bergamo, men på Bergamo si nettside kommer det fly fra Gdansk. Lurer på koss dette kan gå til slutt."

Så får me bare sjå då kven som har rett;  Infotavlene på Lech Walesa Airport  eller ein tidlegare bankmann på Vigrest.

Eg har reist med den vesle blå  kofferten på Ryanair, og tenkte det ville vera same reglar hos WIZZ.  Så kjem eg i tankar om at den gongen eg sist let meg forføre av O'Leary var det ingen som sjekka kor stor kofferten var. Om det vart gjort feil den gongen, ja då står eg oppi det. Då har ein råbillig tur brått blitt ein rimeleg tur. For heimvegen sin del skal eg nok finne ei løysing slik at turen kan gå over i historien som min rimeligaste Pugliatur. Kanskje det går an å etterregistrere ein  litt større koffert enn det eg trudde eg hadde. S
å kan eg ta det viktigaste og mest kostbare med meg i ein liten svipptursekk?
Stål og glas i spenstige linjer. Har ikkje vore rundt på all verda sine flyplasser nettopp, men denne i Gdansk høyrer absolutt med mellom dei vellukka etter mitt vit.

tirsdag 8. november 2016

Kunsten å mimre kan karen

Kunsten å mimre kan karen, det skal vera visst og sant. Mimringa kan godt skje med ei teoretisk tilnærming. Lese kart, sjå på bilete og video som ein ikkje eingong treng halde seg med sjølv.  Fins utruleg mange som har levande bilete dei legg ut på nettet så slike som eg slepp bryet med å filme sjølv.

Når ei reise til Puglia skal planleggast, er første trinn å skaffe seg billett til grei pris og rett avreisetid og ikkje minst ankomsttid. Arbeids og lønntilhøve for dei som jobbar på flya burde visst helst og telje med, men solidariteten ser det ut til å bli smått med etterkvart. 
Like sør for Latiano, der Meggi og Pascalone bur og Audien er parkert når me er i Norge, der ser det omtrent slik ut. Høge murar gjer det ganske så mykje vanskeligare å stikke av med bilen frå deira eigedom enn det ville vore om me skulle parkert hos oss sjølv

Litt omsyn til Meggi prøver eg også å ta. Ho kjem meir enn gjerne til flyplassen i Brindisi, men då bør det ikkje vera i arbeidstida på Taverna di Pascalone. Denne gongen fekk eg det ikkje til å stemme, så avtalen nå er å ringe henne, så kan ho eventuelt kjøre bilen opp til der restauranten er. Blir det ei ledig stund seint på kvelden, hentar ho meg i sin Alfa. Slepp ho ikkje frå står eg vel i drosje og. 

Det som for min del fekk høgast prioritet er pris. For komande tur, 15. til 29. nov, fekk eg prisen heilt ned i Nkr 1420,-, og det er rekord  så langt. Kunne eg då anna enn slå til?
Det blir som ein tur i seglbåt over Europa. Litt kryssing, kanskje ikkje for å nytte ut vindtilhøva, heller for å nytte ut rimelege landingsavgifter der flyet nødvendigvis må nedom på sin veg mot Sydens land. Enn så lenge er det ingen direkterute mellom Vigrestad og Latiano. 

Den gildaste mimringa er den ein kan gjera i praksis. Det er praktisering av reiser som skapar nye minner, som ein i sin tur kan mimre om.
Vêr og utsikter for godvêr er eit anna kriterium ein og må innom i planlegginga. Ikkje det at ein kan gjera så mykje med vêret, men ein treng ikkje akkurat reise til indre strok av Agder i begynnelsen av november, om ein då ikkje er veldig glad i snø. 1 meter med snø er for mykje for meg, same kvar den kjem. Då er det gildare å venda augene mot Accuweather sin presentasjon av veret i Latiano.


Eg kjenner det varmar alt når eg les i tabellane. Ikkje så farleg då om meldingane ikkje er det mest treffsikre ein kan få.   Tanken om korleis det i beste fall kan bli, er god hjelp mot haustmørke og kjøl.

I fjor i haustferien, avslutta eg med ein tur til Sicilia etter at Anne Marie hadde reist heim til Vigrest. 


























Det vart ein litt krevjande tur. Eg klarte faktisk å vrake ein heil bil, utan at eg kjenner at eg skulle eller kunne ha gjort noko annleis. Når det gjeld vrakinga, så var den nokså skånsom i det minst når det kom til utsjånad. Å krasje ein bil totalt utan at det stort viser på utsida, det må vel kunna kallast reine kunstverket.


 
Stål mot stål i 100 km fart kunne fort gått mykje verre. Den gamle Audien frå 1992, som me har brukt dette året, har alt fått dødsdom over seg.  Men først lokkar Sicilia endå ein gong. Går det godt kan det endåtil henda den får norsk asfalt under hjula igjen.  Med ungdommar att i huset,  kan det kanskje vera godt med ein bil me ikkje treng vera altfor redde for, om ein skal driva øvelseskjøring.

Kanskje den tilårskomne klarer turen til Catania betre enn den ungdomslege Opelen som tok sin død på ei utruleg høg motorvegsbru, over eit djuv like opp i fjellet ved Bagnara Calabra, mest på tåa av støvellandet.  Audien skal få prøve seg, og det kan fort gå godt. Gamle traven likar seg best når han får litt påfyll av olje. Han er ikkje overdriven tørst, men heller ikkje så nøktern som ein nyare bil fort er. Bremsevæske vil han ikkje ha ekstra påfyll av, og det er vel eit godt teikn, i allefall om den observante sjåføren får bruk for å bråstoppe på grunn av uidentifiserte knallharde objekt i kjørebanen. 
I Catania, Sicilia, ser vermeldingane slik ut nå ei veke før eg evt. fer sørover. Det blir nok ein tur mot toppen av Etna og. Truleg kaldt, men eg får kle meg godt. Temperaturane vist ovanfor er nede i Catania, som er ein havneby. Med andre ord omtrent 0 meter over hav nivå. Kunne det kanskje bli eit lite opphald under havnivå og? Middelhavet har nok ingen sommarvarme, men er viljen sterk nok har vatnet kanskje endå ikkje blitt for kaldt for ein gjesen jærbu?

fredag 21. oktober 2016

Bil i størrelse XS

For meir enn 60 år sidan plasserte dei meg i dette kjøretøyet. Guten var søt og vogna av ypperste merke. Hugsar eg som 7 - 8 åring ville ha hjula til Ola-bil, men nei. Vogna skulle takast vare på. Kompakt kjøretøy med mjuke linjer. Eg trur alt at då interessa mi må ha blitt vekt.  God design med motor inni seg, det er interessant det.
Grandtante Ingrid skaffa seg ein slik som dette tidleg på 60-talet, med sjølvmordsdører. Hugsar far undrast på at slekta inni Oslo kunne gå ned så mange størrelsar i bil, men alt då var det nok lettare å finne parkering for ein Seicento enn for den digre amerikanaren dei hadde før.
Det vart aldri noko Ola-bil av barnevogna mi. Draumen eg hadde som barn fekk aldri liv. Barnet i meg har derimot blitt halde godt i live opp gjennom åra.  Alle andre karakteristikkar enn barnleg fryd ville vera feil å bruka om opplevinga av å få setja seg vel tilrette inne i ein Cinquecento. I den grad det er mulig å setje seg vel til rette. For ein som stadig må ha XX og gjerne ein X til saman med L, er det mest så ein må både vri og vende på heile seg for få på seg ein bil i storleik XS.
Den er søt, den er smilande som bare ein liten Fiat kan vera.
Han som eigde bilen kunne opplyse om 5 cavalli bak i motorrommet. Høflig som eg er, eller i det minste gjerne vil vera, let eg vere å bidra med kunnskapen om at modellen i utuna versjon rår over 18 hestar. Dei blir tatt ut av ein knatrande lilleputtmotor på 594 kubikk.
Hadi og Attaullah krølla seg saman og fekk ein minitur i baksetet der på parkeringsplassen. Med knea opp mot taket og føtene såvidt inn under setet framme gjekk det greitt nok for dei få metrane me kjørte. Bagasjerommet hadde definitivt ikkje vore plassen for transport, verken på korte eller lengre distansar.
Idrettsstjerner lever gjerne på sponsormidler. Ei slags sponsing var det vel snakk om her og. Han i den raude buksa hadde fiksa det heile på rett så bra vis for meg. Prøvesitjing og prøvekjøring av bil først. Deretter inn på La Silvana for etegilde, ja det er nettopp etegilde det blir når ein set seg til bords der. Har vore der eit par gonger før, og forventningane blir ikkje mindre for kvar gong. Utvalet av rettar er stort, og denne gongen var det heile sett saman på ein måte som gjorde det greitt go for dei to ungdommane våre, Hadi og Attaullah. 

Besøket oppe på Fasano di Selva vart starta og slutta av med spretne småtassar, den putrande 500-en først og til sist kjøt av kje som hadde putra i leigryta og godgjort seg saman med potet, tomat og ulike urter. 

Eg må mest avslutta med den herlige klisjeen: Me var alle samde om at me hadde hatt ein gild dag. 

torsdag 20. oktober 2016

Naturen sjølv sitt under

 Me får håpe trea kan gjere seg nytte av all væta. Det har undra meg meir enn ein gong korleis jord og vatn kan bli omgjort til oliven, dei oljerike fruktene til oliventreet.  At det kan kome olje av det ti sist går over min forstand. Ein gartnar eller ein biolog ville kanskje kunne bidra med noko kunnskap, men eit under er det slik eg ser det.  Det seiest at røtene går djupt, skikkeleg djupt. Hadde ikkje behøvd det bryet her, for djupt treng ein ikkje gå for å få tak i vatn.

Elles fann eg svaret på kvifor det var så vanskelig å få tak i desse bileta til førre blogginnlegg. Sidan eg ikkje har fått tips frå andre måtte eg leite i eigne kanalar. Hjernevinningane kom opp med eit forslag, og det viste seg at ein "brytar" i programma i mobilen sto i feil stilling. Gjeld om å ha tunga beint i munnen og fingrane på rett plass. Enklare med lysbrytar som står på sin faste plass på veggen. Av på, og så ser du det med ein gong, mørkt lyst. Langt bak der under mange andre lag, der var brytaren som gav melding om bileta skulle la seg overføre til boksen der eg vil ha dei. I farten hadde brytaren blitt ståande i stilling av. 

Hadde nettet vore litt meir samarbeidsvillig, skulle du nå straks fått ein porsjon FIAT cinquecento, men det får vente til Lyse stiller med noko meir fart på nettet enn det eg har her. 


tirsdag 18. oktober 2016

Regn og sol, hand i hand

Kan vel ikkje vera her i fleire veker utan å levera blogg? Dei seier det ikkje er størrelsen på utstyret det kjem an på, men om det er gammalt eller nytt har nå noko å seie. Ein Pc som var altfor glad i Cola for nokre år sidan,  har blitt pensjonert til fordel for ein endå slankare og lettare utgåve. Korleis kan forresten ein Pc vere altfor glad i Cola? Overskot i eit glas vart svegt unna som bare det. Eit under at den funka etterpå, men over tid har sukkkeret i drikken laga meir og meir trøbbel i tastaturet. Nå vart det til sist nok. Kamera er det same, sit inni ei padde av ein mobil som hadde ein bli ny dag i slutten av september. Eg klarer å snakke med begge, men dei klarer dårleg å snakke saman. Korleis eg har fått tak i desse bileta under her hugsar eg ikkje. Den videoen og det biletet eg ville hatt her i staden for denne innleiande teksten, dei har eg rett og slett måtta gi opp. Kanskje kjem det lysare dagar når både mobil og pc får kople seg opp mot Lyse. 


Dagar med sol og dagar med regn. Dagar med turke, vekslar med dagar der væte absolutt ikkje er mangelvare.  Serveringa av vatn var ganske så effektiv. Me fekk nok på ganske kort tid, og etter det fekk me påfyll både ein og fleire gonger. Fasinerande å sjå korleis vatn samlar seg alle stader i terrenget der det er litt lågare. 
Her er det neste års kolleksjon av fikenblad som det vert klargjort for. Spirer rundt stammen blir fjerna for at fikenblada på sjølve treet skal bli store nok. Store nok til kva?
Pust inn djupt og lenge. Rosmarinduft er drivande på godt minne. Om eg ikkje hugsar feil kan ein tilsette det i likør eller i mat. Det skal hjelpe på minnet. Får tru at innanding kan vere effektivt det og.
Litt finstuss med saks etter at Hadi har fore over med maskin, då blir det slik Anne Marie vil ha det.

I dag er et forresten dag for finstuss med saks og barberkniv for underteikna. Blir så fin av det at eg trudde mest ikkje det kunne gå an.  Men tru meg, det går. Full pakke: 12 Euro.

tirsdag 4. oktober 2016

Uønska velkomstkomite

Slik kan det gå. Eg som helst vil kjøra bil til og frå Puglia, enda denne gongen opp i fly. Ein snakkar som ein har vit til når det ikkje har noko å seie. Den dagen då det gjeld, er det visst kronene som styrer anten ein held seg til venstre eller til høgre i det politiske landskapet. At eg skulle ende opp med å reise med både Kjos og OLeary viser bare kor langt ein kan kome frå lære til liv.
Det er ikkje eg som har sagt desse bevingede ord, han kallar seg rasshøl heilt sjølv.Har forresten aldri før blitt bydd på isbitar oppi lufta. 

Men sanneleg, isbitar fekk eg, og det likar eg jo.  Det som fer inn skal for min  del fort ut att. Litt strekk på beina fekk eg meg og. Plassen ved vindauga heilt på bakerste benk er ikkje så veldig romslig for storleik XXXL. Interessant å følgje med på trafikkavviklinga inn og ut av do. Ein skal vere smidig i både kropp og hovud når mange står i kø og fleire må flyttte på seg for kvar manøver ein person skal gjere.

Her tenkte eg rasshølet skulle vore. Om eg fekk isbitar for første gong i lufta, så var det og første gong eg har sett panel med så store sprekker mellom som nettopp her ombord i flighten frå Manchester til Brindisi måndag 3. oktober. Kanskje dei har drive med skikkeleg tungtransport. Kanskje ein skikkeleg tungvektar har sett seg på setet litt skeivt? Godt det ikkje er del av bærande konstruksjonar anna enn eventuelle rasshøl av grovare kaliber.

Velkomstkomiteen var på plass ja. I hopetal og helst endå litt til. Dei har sikkert venta sidan midten av august då me reiste. Det verste for dei i velkomstkomiteen er nok at eg set lite pris på den form for velkomst. Difor har eg gjort det eg kan for å samle saman så mange som mulig av dei. 

At så mange vart lokka i døden skuldast dette stoffet. "Made in USA" kan bety så mykje i mine auge, men dette illeluktande gørret har lokka meir enn ei flue på siste flygetur her på tomta. 
Blanda med vatn oppi flasker med små hol i toppen, har det vore rett så effektivt. 

Nå er det rett nok slik at eg tek til å tvila. Her sit eg med kort veg til ikkje mindre enn 3 av dei før nemnde så effektive fluefellene, men tur du dei vil oppi der? Eg dusja i dag, men likevel vil fluene heller til meg. Det illeluktande gørret lokkar dei ikkje. Faktisk luktar det skikkeleg rote kjøt, men som sagt, fluene vil heller til meg. Ikkje forstår eg det. At odøren etter lang reisedag kan vera så som så skjønar eg, men nå etter både dusj og såpevask? Eg har trudd det USA produserte stoffet arbeidde etter prinsippet, di verre det luktar di betre lokkar det fluene.
Om nokon skulle sakne siste rapport om musebestand på tomta så kjem her siste nytt: Inne ved vaskemaskinen hadde ei gått i fella. For henne blir det ikkje jul igjen. Ho var innturka og lite lekker. Ikkje søt ein gong. Av eit rikeleg utval av posar med musegift har eg bare funne 2 opna posar. Dei andre 10 - 12 posane ligg urørt der eg la dei. Ute låg det 4 åtestasjonar med giftklosse i. Alle klossane er gnagd på, men der er rikeleg att med aktivt stoff for kamp mot mysene utover vinteren. 
Elles er dei ikkje heilt opprådde heller. Får me ikkje koma innn og forsyna oss i fred, så får me ta det me finn. I cisternerommet vågar eg meg etter å ha installert infraråd sensor til å oppbevare nokre av dei motoriserte leikesakene mine. Kantklippar, motorsag, lauvblåsar for å nemne det viktigaste. Når der er sikra mot tobeinte, tenkte eg der var sikra godt nok. Men dei små søte firbeinte som stortsett held seg unna inne i huset, dei har ordna seg med materiale til å bygge bol som held mot kjøligare dagar. 
Heilt dumme kan dei forresten ikkje vera. Dei har drive rekognosering i god tid og funne ut at han som polstringa skulle vere for, han er godt nok polstra i utgangspunktet og treng ikkje noko ekstra på bæreselen for lauvblåsaren.

søndag 2. oktober 2016

Ikkje enkelt å vera bil i Italia med Geir som sjåfør

Gje ikkje opp. Hald ut nokre linjer, så kjem du til sist kanskje til poenget. Du kan telje opp: 1, 2, 3, 4, . . . . .498, 499 og der kjem du til poenget.

Greitt å ha bil i Italia når ein har slått seg til langt ute på campagnaen, langt frå alt som kan kallast kollektivtrafikk.   Bil nr 1, Opel Corsa, stakkars liten, den tok sin død i møte med stål på motorvegen nede i Calabria. Ærverdige Audi født i 1992 tok turen sørover til Italia på strak arm. Hadde ikkje bruk for den siste olje i anna form enn nokre skvettar før avreise frå Vigrestad 4. mars dette året.  Olje for servostyring vart og fylt på, kjølevæske likeså. Bremsevæske stod det bra til med i utgangspunktet heldigvis. Ein sunn og velfungerande 24 åring gjorde teneste på Puglianske vegar i sommar. Det einaste den ikkje var god til, var å tackle varmen. Når kvikksølvet på gradestokken kryp lenger enn gradestokken er lang, då blir det varmt. Ned med alle vindauge hjelper litt, men det fører og til at førar vert ganske så omtumla i hovudet, meir omtumla enn det som godt er og det han til vanleg er. Superstradaen frå Brindisi mot Taranto er verre enn det folk jamrar for når det gjeld vegane her i Norge. Vindsus og slag frå hol og halvvegs ifylte hol, gjer sitt til at kjøring med ein elles kjekk Audi ikkje er altfor behagelig. Fordel er at ein ikkje sovnar så fort i alt ståket,  men lyden kan vere søvndyssande. Haust, vinter og vår går greitt nok, men til neste sommar må me få ei anna løysing når det gjeld transport. Audien får få avløysing, Roomsteren eller Skoomsteren som til nå har gjort teneste vert sett på nye oppgåver i Puglia. Med andre ord syng det på siste vers for Audien, men endå er det ikkje avgjort om den skal få kome heim og gjere teneste som øvingsbil for ungdom som vil ta førarkort, eler om den skal bli armeringsjern eller spiker i Puglia.

Siste som var med bilen før me reiste heim att etter sommarferien var at bilen måtte til verkstad for å få reparert eit dekk som stod flatt siste morgon før avreise. Med hjelp av kompressor fekk eg nok luft i dekket til å kjøre dei 8 km til vår faste verkstad.  Det som så skjedde vidare var at eg vart kjørt tilbake til huset vårt, for så å bli henta att når dekket etter nokre timar var tetta.




















Sjølvsagt gløymte eg i farten å levere nøkkelen til Meggi då eg parkerte bilen trygt hos henne på overvåka område. Hadde vore greitt om dei hadde hatt nøkkel, for då hadde eg sluppe å ta til med hjulskift som det første når eg i morgon er tilbake. Sein ankomst til Brindisi, bortimot natt. Hadde nøkkelen vore på plass hadde nok dekk MED luft også vore på plass til eg kom.

Har en drøm om å komme hjem syng Jørn Hoel. Om det er å kome heim eg tenkjer på veit eg ikkje, men DRAUM er det. Det er ikkje mange bilar ein kler på seg. Det må i såfall vere slike formel 1 bilar der føraren må ta vekk rattet for å kome på plass, og så smyg dei rattet på plass etterpå. Når eg nå skal få oppfylt min draum om å ikle meg ein ekte cinquecento, reknar eg med å kunne gli på plass bak rattet utan å måtte demontere det.
Cinquecento fanga på Via del Aurora Catania oktober 2015

Tek ein på seg buksa, blir det av dei fleste menn sett på som særs viktig å lukke gylfen. Ein knappar vanlegvis dei fleste knappane i ei skjorte og. Kva må eg passe på å lukke att i det eg tek på meg cinquecentoen?
Om den har dører som er hengsla i bakkant bare MÅ eg hugse på å lukke døra. Elles får eg vel bare ta det som det kjem. Alt treng vel ikkje planleggjast like nøye.

torsdag 8. september 2016

Kan fort gå godt sjølv om mykje går gale.

Gottaglie har så mangt å by på. Her er døme på begge slag. Sprelske fargar og former, toppa med juggel. Stopp nå litt, juggel er det slett ikkje. Ekte bladgull, mindre kan ein ikkje nøye seg med.


Godt med stor og god bil når ein fer slik frå sør til nord i Europa gong etter gong. Prøver etter beste evne å få til frakt begge vegar. Ganske mange liter olje har funne vegen til norske hushaldningar ved hjelp av Giottilinen. For eit par veker sidan vart det avlevert 10 liter olje på adresse på Gausel. Gildt å kunne hjelpe med transport. 
Rett nok kunne det blitt full stopp undervegs. Bakkane ved Kassel er bratte. Mange norske bilar får problem der. For høg fart i tunge bakkar med norskkjørte bilar som ikkje tåler belastninga. Hender vissnok ofte på tur ut i Europa. Nå hadde eg kjørt rett så mange mil i høg fart utan problem. Dei 166 hestane i Ivecoen dreg så de susar. Litt assistanse har dei fått og, så då susar det helst endå meir. For å gjere det litt kort, omtrent ved Kassel tok det til å blinke i ei lampe som varslar feil i innsprøytingssystemet. Men då fart ned til 80 km/t fekk lampa til å slutte å lyse, kunne vår ferd heimover halde fram. 

På parkeringsplassen utanfor Heidepark Soltau  like sør for Hamburg måtte eg likevel ty til NAF. Dei fekk tak i ein frå ADAC. Grundig type som hadde vanskar med å gje seg. Han ville så gjerne finne feilen. Men ikkje eingong diagnosekontakten var å finne.
Det var ikkje eg som fann kontakten, og det var først på verkstad i Tornerosevegen på Sandnes at eg fekk greie på kor kontakten er gøymt. Bak eit plastpanel på nedre del av dashbordet. men kanskje greitt å vite til eit anna høve?
Kjør nordover i eit tempo der lampa ikkje lyser, vart konklusjonen. Det vil seie: hald deg i ein fart av 80 gjennom resten av Tyskland og heile Danmark.

Ei GALLDYR oppleving i Heidepark fekk me med oss i tilegg til all ventinga på grunn av bilen.
Der oppe på kanten av stupet stoppa vogna opp litt. Folk skulle få tid til å kjenne på spenninga eller skrekken.
Så bar det utfor. Loddrett ned. Systematisert galskap spør du meg. Spør du Hadi var det visst tøfft. For Attaullah kjendest det meir som hans liv vart historie. Med andre ord: livet slutta der.

Sommaren i Puglia var også ganske så mangfoldig. Det luraste ein no kan gjera er å ta vare på dei beste minnene, så får heller dei andre gå i gløymeboka.

Me kom oss vel heim. Takk til Fjordline som endå ein gong tok vare på oss over blåmyra mellom Danmark og Norge.
Aleine ute på sjøen er ein ikkje. Her hadde me selskap av ein av dei store cruisebåtane frå det tyske reiarlaget Aida. Båtane deira er   ofte er innom i Stavanger i Cruisesesongen. 
Aleine ved bordet var dei heller ikkje dei to karane våre. Følgje hadde dei, og mat og drikke var dei vel unt etter 4 døgn på hjul frå Puglia.


Den tungpusta bilen måtte ha hjelp. På merkeverkstad for Iveco vart det nokså fort avklara at den måtte ha endå meir hjelp til å puste. Stor motor treng mykje luft om den skal dra godt både på flatmark og i bratte bakkar.


Ein kan undrast på at noko så lite skal ha så mykje å seie for forflytting av tre tusen fem hundre kilo. Her er turboeininga avmontert, ikkje meir enn 25 - 30 cm diameter på turbohuset. Men likevel, det er her kreftene og farten får den mengde luft som krevst for bakkane i Kassel og smidig kjøring med filskifte mellom trailersporet til høgre og filene til venstre der ein støtt og stadig ville få BMW, Mercedes, Porche og Audi ganske oppi baken om ein ikkje veik unna.

Då er det bare å gjere seg klar for neste Pugliatur. 25 dagar att i dag. 3. oktober er såleis ein viktig dag dei neste 25 dagane. Så er det er pr i dag 68 dagar att til turen etter det. Der må eg mest få lov å skrive litt reklame.  Har funne ein billett til bare 1420,- Nkr, og det er den aller billegaste billetten eg nokon gong har funne til Brindisi. Sjølv i februar 1998 då eg første gong reiste til Brindisi kosta det meir. 1800,- t/r Roma, og det var eit spesielt OL tilbud. Alle SAS sine destinasjonar som hadde arrangert fekk rabatterte billettar pga at det var OL det året.

https://us.skypicker.com/ er nettsida der eg fann billett til nemnde pris.