Kven skulle vel trudd det?

Ikkje så langt frå huset vårt her på Contrada Coltura finn me dette byggverket. Ganske så spesiell historie syns nå eg. Neve er italiensk for snø. Orkar du å lese det eg har sett om til norsk, blir du faktisk litt klokare. 

FRA FØRSTE HALVÅR AV 1500 TIL MIDT 1800 BLEV SALENTO PÅFØRT AV ET KLIMATISK FENOMEN DEFINERT som "DEN LILLE ISTIDEN".

 SOM BEVIS PÅ DETTE ER DET RESTER AV TYPISKE LOKALE BYGNINGER, NEVIERE, SOM BLEV BRUKT TIL OPPBEVARING AV SNØ. INNSAMLINGEN OG OPPBEVARINGEN AV SNØ BLEV ANSETT som EN VIKTIG AKTIVITET, TAKKET VED HVOR FRISKHETEN PÅ MAT ELLER MEDISINER KUNNE OPPBEVARES LENGER OG DET SAMME KUNNE OGSÅ UTGJØRE EN RESERVE AV VANN FOR Å VANNE TIDEN I VANN. SNØPASSENE HADDE GENERELT EN DYBDE PÅ OMKRING FEM ELLER SEKS METER, DE VAR HOVEDSTUK nedgravd og av en rektangulær eller kvadratisk form; DERES BREDDE VAR OM TI METER PER SIDE, OG DE VAR TILGANG GJENNOM ET LITEN VINDU I BAKKEN, VANLIGVIS ÅPENT PÅ DEN KORTESTE SIDEN; DE BLE DEKKET AV Tønnehvelv. ISPRODUKSJON BEGYNTE PÅ LANDET, MED INNSAMLINGEN AV SNØ; SENERE BLE DEN VED Å BRUKE SPESIELLE TREVERKTØY KALLT «PARAVISI», SLÅTT AV «SNØPOSER», SOM BLE HAMPEPOSER BUNDT I HØYHØYDE OVER SKOENE FOR Å UNNGÅ SKITTE PRODUKTET UNDER ARBEID. SAMLERNE, ETTER AT HA HA RAGET SNØEN FRA FELTET ELLER PÅ HØYDEN, OPPBEVARTE DEN INNE I SNØHOLDEREN GJENNOM EN SPESIELL ÅPNING GJORDET PÅ FLADEN ELLER PÅ TAKET.

 SNØEN BLEV GLATTET OG KOMPRESSERT MED FORMÅL Å FÅ DISTINKT BLOKKER, OM 20-30 CM HØYE, INNSKJUTT OG SEPARERT MED HALMLAG OM 10 CM HØYE. DENNE TILTAKET TILLATTE OPPRETTELSE AV ET ISOLERENDE LAG rettet mot å hindre OPPLØSNING AV BLOKKENE. NÅR NØDVENDIG BLEV ISBLOKKENE INNPAKKET I LERTSEKER, TRANSPORTERT PÅ KJERRE ELLER PÅ RYGGEN AV EN MULE, I NATTENS KALDESTE TIMER, OG OPPBEVART I BYEN I SPESIELLE TANKER, FOR SÅ SORTERT TIL ARBEIDENE DIF. HANDEL. PRISEN PÅ SNØEN KUNNE IKKE VÆRE HØYERE ENN 3 "GRANA" (MONETÆR ENHET FOR KONGERIKET AV DE TO SICILIENE) PR 80 KG, OG DET VAR INKLUDERT "GABELLA" SOM ENTREPRENØREN MÅTTE BETALE TIL KOMMUNEN.

 NEVIERAEN PÅ DETTE NETTSTEDET UTGJØR EN SUI GENERIS-CASE, SIDEN DEN UNDERJORDISKE DELEN IKKE ER TILSTEDE, SANNSYNLIGVIS OGSÅ PÅ GRUNNET AV DE ULIKE BRUKSDESTINASJONER SOM HAR SKJØDT I løpet av tiårene, og som jeg KUNNE HA ENDRET. OPPÅ OVER ÅRENNE HAR DEN ANGÅENDE LANDBYGTEARKITEKTUREN BLITT BRUKT TIL ULIKE FORMÅL, OG MANGE RUBBEL HAR BLE FANT INNE.

Syns du teksten ber preg av juks, har du heilt rett. 

Nå er det vel ikkje for juks å rekna, har bare fått litt hjelp.

Alltid gildt med besøk.

Eg tek lettere fram kamera for å ta solnedgangen enn for å ta bilete av folk. Så sit eg då her og mangler biletdokumemntasjon på anna enn det me serverte.

Det kom ei melding, Oddvar lurte på kor langt han og Gro var frå plassen her på Cda Coltura. Dei var i Matera og skulle til Monopolo. 

Så nære, så måtte dei sjølvsagt kome hit. TreniItalia tok gjestene til Brindisi der shuttleservice overtok. Me fekk ei trivelig stund i lag den ettermiddagen. God mat vart det  og, pizza frå vedfyrt omn.

Til forrett vart det servert ost med heimelaga fikensyltetøy og delt fiken dandert med skinke av beste slag. 

Når me serverer pizza må gjestene trø til. Kvar får tildelt ein utkjevla leiv, så får ein velge mellom det som er sett fram for å ha oppå. I dette tilfellet mozzarella, parmesanost, løk, heimelaga pizzasaus, røykt skinke, kokt skinke, ruccola og olivenolje. Dreher attåt. At verten nærast vippa gjesten sin pizza  av pinnen, får så vera. Håpet om god sangstemme lever vidare. 

Veldig gildt besøk som gjerne kan repeteres.

Kjøkkenpersonalet må.ikkje ta det for mykje med ro.

Me har ei vare (vatn) me gjerne bytter bort, mot å få gi folk eit godt måltid mat. Var visst særs heldig  denne gongen. Etter vasskona si utsegn var det beste lasagnen ho hadde fått. Vasskona er Målfrid og ho hadde med seg vassmannen Terje som fylte opp heile bagasjerommet med 5 liters kanner med vatn av beste slag, pumpa opp frå 135 meters djup her under Cda Coltura.

Vatn for velvære.

Som storsymjar i ungdommen er eg hekta på vatn. Passe varmt og i mengder store nok til å omslutte heile meg. Eg hugsa eg var mest glad i bryst, sumde lange etappar 1000 meter på rundt 21 minutt trur eg det var om eg ikkje tek fullstendig feil. Bassenget på skolen på Vigrest gav god trening på vending. Og det kjem godt med nå, tvers over er bassenget 5,49 meter, så kan du rekne på kor mange vendinger det blir når eg har tilbakelagt 200 meter. 

Ikkje noko å seie seie på teknikken her.

Nå fyller me opp med krystallklart vatn frå vår eigen brønn. Skal vatnet halde god nok standard til me reiser heim at midt i oktober, så  må me nok skaffe oss ein klorhaldar.

Den gamle vart trødd på då duken til det gamle bassenget vart pakka saman. 

Skimmer tek seg av rusk og insekt på overflata. 

Etter at vatnet har passert skimmer, pumpe, solfangarar blir det tilsett luft og sendt inn i forfriska tilstand. 

Så langt har eg tilbakelagt 600 meter bryst, alt i den vesle plaskedammen.

Botanisk hage?

Suksesskake med gul krem. Mor var ein kløppar på dei. Anne Marie er minst like god når kake utan fløtekrem skal lages. Den store forskjellen mellom mor sine og Anne Marie sine kaker, er at sistnevnte brukar mandler av eiga avling. Hos oss var avlinga i år større enn tidlegare, vel 40 kg før knekking. 

Lukkeligvis fins det maskiner som tek seg av slikt, så ein omgang I knekkemaskin reknar me me å sitje att med mellom 15 og 20 kg. 

Medan me var heime i juni, juli og august var Lisa og Bøje pleieforeldre for våre 2 hengeplanter og fleire krukker med Canna. Då me kom tilbake hit, fekk plantene kome heim att. Dei var fine og trivelige etter månadar med godt stell. Lisa hadde sett avleggarar av mange slag blomar ut frå det som tåler lite vanning. Nå står dei her og gjer tunet ekstra innbydende.

Me får satse på.at me får dei til å overleve. Er forresten litt imponert av bougainvillaen som faktisk nå har over både 2 vintrer og 2 somrar. Nå trur me den er så rota at den vil kunne klare seg utan spesiell omsorg. 

Vårt Pugliaradis

Me kom oss vel fram. Først ei natt på Bergensfjord, så ei på Hotel Rhønhof ikkje langt frå Fulda, og sist ei i Locanda Ca'Orsa i Affi ved Verona. Innimellom litt kjøring, godt å få landkjenning på fast grunn. Mest trong for å setje sjøbein når me får parkert og plante beina på eigen grunn her I olivenlunden vår.

Her i garden var alt som det skal vera. Sitrustrea lengtar etter vatn. Bakken under er svidd av sol og varme. Nede under mandel og oliventrea er jorda horva og slådda. Litt innestengt luft innomdørs må ein vel rekne med når huset har stått lukka og låst i 2 og 1/2 månad.

Me har litt å styre på med om dagene, men det er jo det som er gildt.

Det vesle her er av druer, vart plukka og kjørt gjennom saftsentrifuge. 

Halvannen liter vart det. Søtt og godt. 

Alle som har vore her på besøk, har vore med på Taverna di Pascalone. No som Tavernaen er stengt, må me bare klare oss utan framifrå grillmat. I det minste tenkte me slik til me fann  Bracieria Carne & Fuoco,  new generasjon Pascalone sa han som styrte grilling.

Litt epler fekk og ein omgang  i juicepressa. Mor sin gamle slitar av ein Kenwood fungerer upåklagelig. Den dreg juicesentrifugen så det er ein lyst, i allefall for ganen. Me måtte smaka litt i små glas, sjelden vare må drikkas i små porsjoner.

Litt vel mykje fiber i det flytande vart ordna med man tager hvad man haver.

Og brått var alle eplene 

gjort om til smakfull drikke.

Basseng og mandler kjem i neste bolk.