Translate

torsdag 23. april 2015

Kunst er så mykje. Kan me kunsten å dela?

Fast spalte.    Daglege oppdateringar. Klikk deg innom på:
Ugraset veks, dag for dag på Cda Cultura Latiano
Felizia Villa Felizia  Villa Felizia  Villa Felizia Villa Felizia  Villa Felizia Villa Feizia  Villa Felizia  Villa Felizia Villa Felizia  Villa Felizia Villa Felizia Villa




Bydag i Catania. For å sleppe bykaos og leiting etter parkering vart toget løysinga på transporten. Italienske tog er me ganske så vane med heime og. Togsetta på Jærbanen har sitt opphav i Italia.



Ein halvtime tok turen, og då var eg nokså midt i Catania. Flott jernbanestasjon, med enormt mange ikkjeitalienar rundt i heile området.
Eg hadde sett meg ut bare ein ting eg ville ha med meg utanom vandring i gater og smau. Men mat måtte eg ha, og då var blekksprut og ein slag stuing/salat  det som frista mest. Gulrot, sangselleri, paprika, pinjekjerner, rosin, melanzane, olje og tomat var det eg kunne lokalisere av innhaldet. Sikkert litt søtt og surt og.

Tok meg god tid med maten, og underhaldning var der meir enn nok av for ein som er forviten, og det må eg vedgå at eg er.
Hit til Castello Ursino var det eg ville. Først og fremst for å sjå verk av  
Som bonus fekk eg også med meg kunstverk heilt frå før Kristi fødsel.  

Tilbake til Picasso. Har visst sett eit og anna verk av han før, men aldri ei så stor samling som dette. Hadde forresten god hjelp av Picasso 4 - 5 dagar i Nord-Frankrike for nokre år sidan, men det var ein bil. 

Kunstnaren var genial, det kan det ikkje vera stor tvil om.




Høyrest kanskje "tosje" ut, men der Etna i all sin majestet vann siger i går, var det denne vesle kermikkflisa på 10 - 12 cm som var det største i dag. Kjempestor i sin genialitet og samstundes ganske så liten og beskjeden.

Tilbake til stasjonen ville eg ta turen via hamna. Spurde ein utanfor Castello Ursino om retning. Gå nedover der, det er retninga, du kjem til hamna etterkvart.

Kanske ikkje byens aller beste strok, men ikkje så heilt gale heller. Mange fråflytta bygningar, men tydeleg at mesteparten av husa budde det folk i . Bilverkstad med lokale på fortauet. Klesturk på stativ på fortau som var smale nok frå før. 
Nesten framme ved hovudvegen langs hamna, stoppa det ein bil. 2 velkledde italienar i bilen gav meg råd om å velje ein anna veg tilbake. Ikkje bra folk her var forklaringa deira. Eg tok rådet og kom meg heil og sæl tilbake til sentrum att. Kunne sikkert gått same veg tilbake som eg kom, men sidan dei først tipsa, kunne eg jo gjere som dei sa. Tenk om det var dei to som var skurkane midt i all sin velkleddhet og hjelpsame ytre.
Her er det forvitring og forfall som er kunstnaren sitt namn. Går ein tett på er det faktisk mulig å sjå det vakre midt i all elende.
Du kan sei det slik at det er nok ei stund sidan sist det budde folk fast her.
Blokka var att i bilen. Elles var motorrmmet nokså ribba. Tydeleg ein bil under arbeid. Inne under tak var der ikkje plass.

Etna set sitt preg på mangt og mykje her. Dei svarte steinare i veggen er nok laga av nedfall frå utbrot i eller ved Etna.
Såg ikkje heilt godt ut, men eit slag system må det vera. Tydeleg spor etter maskinar som sikkert hadde fjerna mykje av det var kasta her for å gjere plass for nytt avfall.

Billett tilbake til Gieraa Riposto og B&B CasAnsaldo fekk eg for Euro 2,80. Skal ein først samanlikne med heime, må det vere ein tur til Bryne frå Vigrestad. Tenk deg då ein pris på omtrent kr 24. Ikkje er togsetta heime så omsorgfullt dekorert heller.


Leger uten grenser var tilstades på perrongen.
Tid for avgang nærma seg. Det vart litt hektisk. Ei større gruppe personar skulle reise. Kviner, barn, menn,  mest unge. Væpna politifolk som er det normale her, såg til at alt gjekk rett føre seg. Kamerafolk, 2 stk. Kva skjer?

Eg vart ståande med kamerakarane og ei ung dame som var i lag med dei. Det var stappfullt ombord i vogna.  Dei var amerikanar på oppdrag for å lage stoff om ulovlege immigrantar og kva som vil skje med dei.
Tettare på katastrofen som utspelar seg i Middelhavet kjem eg nok ikkje.
Eg såg at immigrantane hadde føter, dei hadde armar, dei hadde auge, munn, nase, øyrer, i det heile var dei veldig så like deg og meg. Ein forskjell er der nok likevel. I det store lotteriet var det visst me som gjekk ut med gevinst. Så er det kanskje for lettvint å dømme folk som seier nei til flyktningane som tek seg over Middelhavet for å få seg eit lite stykke av velstandkaka vår. Eg har slett ikkje svaret. Er red løysing er vanskelig å finne. Lett nok å seie ein vil dele, men korleis gjer ein det på eit fornuftig vis?

Nådde ikkje heilt til topps på Etna, men kanskje like godt det.

Fast spalte.    Daglege oppdateringar. Klikk deg innom på:
Ugraset veks, dag for dag på Cda Cultura Latiano
Felizia Villa Felizia  Villa Felizia  Villa Felizia Villa Felizia  Villa Felizia Villa Feizia  Villa Felizia  Villa Felizia Villa Felizia  Villa Felizia Villa Felizia Villa


Eg har hatt fleire mål med denne turen til Sicilia. Ein dag i Catania ville eg ha med meg. Dessutan ville eg gjerne hatt ein tur opp i høgdene rundt Etna. Frå B&B i Giarre kan eg sjå rett opp mot Etna. 








Det er eit majestetisk syn. Antoni, verten her rådde til å la Il Meteo bestemme kva dag eg skulle på vulkantur og kva dag som ville passe med bytur.
På den 33 km lange vegen opp til Rif Sapienza kjørte eg gjennom den eine småbyen etter den andre.  I Zafferana måtte eg bare stoppe for å proviantere. 

Eg er ikkje alltid godvenn med Paula, ho som sit inni boksen og fortel meg om eg skal til venstre, rett fram eller høgre. De er litt sport i det å klare seg med min eigen innebygde variant. Her måtte eg bare lya Paula. Med så mange forskejllige smale vegar nytta det ikkje å prøve å halde retninga sjølv.
 ligg like ved der eg parkerte. Ut frå det eg der såg, rekna eg med ein time eller to så ville eg ha sett det som der var verdt å sjå. Gråsvart lavastein. Stiar, mykje brattare enn biletet fortel og laus ganske grov mest som singel å gå i. Godt jobba syns eg etter ein ganske kort tur ut i det svarte.
Før retur tok eg meg ein tur bortover parkeringsplassen til fots. Måtte liksom ha med meg alt, og de var der alt var. 
I kabelbane kjem ein til vers utan å kave med pusten. Lufta er jo tynn her oppe.
Skikkeleg vulkanutforskarar nøyer seg ikkje med å henge og dingle i lufta i 10 min. Nå vart det snowmobil vidare oppover. Me var forresten ikkje aleine på motordriven tur opp til 2500 meter høgd. I det som likna ei 3-4 meter djup grøft, snegla dei mest firehjulsdrivne bussane eg nokon gong har sett seg opp til same stad der me fekk transport. 


Ikkje så direkte opp då som dei beltedrivne farkostane kunne ta seg fram. Eg måtte ta spenntak for ikkje å gli av setet. 

Kratervandring med guide.Lærte meir om vulkanar denne dagen enn eg har gjort på alle mine 59 føregåande år.
Lang lang rekkje, kven vil ut av rekkja gå?
På 2500 meters høgde over havet er det endå att 800 til toppen av Etna. 

Krateret me vandra rundt her er faktisk så nytt som frå 2001. Mot aust, dvs til høgre på biletet ser de at kanten av krateret er høgare. Det er på grunn av at vinden stod på frå vest når utbrotet fann stad og nedfallet kom av den grunn på aust.

Dette krateret er mykje eldre. Valle del Bova måler 7 km eine vegen og 5 km andre vegen.
På bare få minutt endra det seg frå å vere gøymt bak ein skydott til dette:

Eg spurde ikkje, men på fjesa å døme var me alle nøgde med dagen. Døra på snowmobilen måtte opnast på nedturen. Det vart steikande varmt inni der, og sveitte kroppar dogga ned vindauga på ein blunk. Skulle det hende seg slik at du fer forbi Giarre ein gong, nøl såpss at det blir ein stopp. Ein dag på Etna er verd  kavet med å kome seg opp via bil, kabelbane og snowmobil. Eg tek gjerne turen på ny, men i dag er det Catania som gjeld. 

onsdag 22. april 2015

Ombord på Vestfold kom eg

Fast spalte.    Daglege oppdateringar. Klikk deg innom på:
Ugraset veks, dag for dag på Cda Cultura Latiano
Felizia Villa Felizia  Villa Felizia  Villa Felizia Villa Felizia  Villa Felizia Villa Feizia  Villa Felizia  Villa Felizia Villa Felizia  Villa Felizia Villa Felizia Villa 


Tok ut i otta i dag. Som ein  Oslotur omtrent, på noko betre vegar enn det me har heime. Eg ville meg ein tur til Sicilia. Mesteparten med midtdele, og det er jammen meir enn godt. Eg oppfattar det slik at italienarar stolar på dei andre trafikantane. I meir saktegåande bytafikk er det greitt. Slepp fram andre og du slepp fram sjølv. Same mentaliteten ser ut til å ligge under hos ein del ved kjøring på veg utan midtdele og fart på både 100 og meir. Det grøssar i meg gong etter gong når motgåande bilar legg seg ut og skal forbi sjølv om det slett ikkje er fri bane. Å legge seg i ly av ein lastebil funkar godt, då har motgåande såpass respekt at dei ventar til den store er forbi.


I billettkø til Messina opplevde eg tigging på eit litt meir avansert nivå enn eg før har vore med på. To menn rundt min alder, veiva og vifta med armane, såg ut til at dei hadde ein viss autoritet og. Der skal bilen din stå vart formidla på ei overtydelig måte. Eg gjekk på eigne ben til billettluka, men kunne dei ha flytta beina for meg hadde dei sikkert gjort det. Billett fekk eg, og betalte gjorde eg. Då eg vende ryggen til billettluka sto dei to med beskjed om dei skulle ha 10 euro for tenestene sine. Eg måtte spør han i luka om eg hadde betalt alt eg skulle for overfarten, og det hadde eg. Greitt at der var andre folk og tilstades, for det siste dei to kameratane såg av meg var ryggen. Kameratane var av det slaget eg helst ikkje ville møtte ålene i eit trongt smau. Lastebilar er gode på mange vis. Eg hengde meg på ein sværing som var på veg ned i hamna.  Det var mest som om billettane til Tau-ferja skulle skaffast på Jernbanestasjonen i Stavanger og så skulle ein finne veg ned til ferjeleiet som best ein kunne.

Eg reknar med at båten sette pris på å få ein  nordmann ombord slik etter gammalt. Vestfold har nok frakta ikkje heilt få nordmenn frå Horten til Moss og motsatt. Påsveist namn på hamn kunne endå lesast: Horten. Nå har den altså fått nye oppgåver, frakt av personar og gods frå fastlandet og over til den store øya som ventar på eit spark frå støvellandet.

Messina er sikkert ein fin by, men verre by å parkere i trur eg knapt eg har vore i. Eg fann meg ein plass der det stod fleire bilar frå før. Spurde endåtil ein fyr på scooter om det var ok. Han var litt usikker, og då eg såg betre etter på eit skilt var det visst eit kollektivfelt.  I ei anna gate fann eg parkering under eit appelsintre. 
Sidan det var bakke ville eg helst ikkje stå for tett bilen bakforbi. Lurer i grunnen på om eg var litt stressa, for ikkje meir hadde eg gått ut av bilen så var der ein av desse søte små i bilverda på plass mellom Opelen og den andre bakfor. Han riksa rett nok litt fram og tilbake, men på plass smatt han med den vesle Cinquecentoen, å den plassen eg hadde sikra meg når eg ville ut av parkeringslommen.
Frukt og blom på same tre til same tid? Eg trur eg må lesa meg opp på dette. Har sett det på sitrontre før. Mykje tyder på at det også gjeld for appelsintre.














Medan eg venta på at timane skulle gå, gjekk eg. Tida går fortare når ein går. Endå eitt par timar att til avtala ankomst airbnb. Fekk litt problem borti gata her. Eg lurer på om nokon har gløymt seg heilt bort. Syns nok at offentlige klokker må stillast til sommartid og vintertid. Her var det ikkje gjort. Stemte i allefall ikkje med verken mobilen eller armbandsuret mitt. 

mandag 20. april 2015

Kan mat bli for god?

Ugraset veks, dag for dag på Cda Cultura, Latiano

Reknar med det kan vere minst like interessant som "Bergenbanen, dråpe for dråpe" eller "Hurtigruta, vindkast for vindkast".

Livet her går sakte vidare. Siste rapportane frå velinformerte kjelder tyder på at skaden i handleden er i ferd med å verte hela. Går jo an å ta det med ro litt til, utnytte heile potensialet kan du sei.

Mat er her nok av, og går ein på dei rette plassene kan ein få teste smaksløkane på saker som før aldri har funne vegen inn mellom mine lepper. På vegen mot La Silvana MÅTTE eg bare stoppe for å få med dette: 

Søndagslunsj på La Silvana, meir treng ein ikkje seie for dei som kjenner staden. For dei som ikkje kjenner staden, kan det kort oppsummerast: 

Slett ingen mare å sitje til bords der. Det vil sei, mare var det, rett og slett MARE. Eine sjøretten etter den andre, mest så eg etterkvart knapt kunne forstå at havet kunne by på meir etande. 




Eg trur eg overlet namngjevinga til dei mest ihuga av dykk som les her. Dette er altså bare eit lite utval av det som i løpet av 4 kjekke timar kom på bordet.
Noko anna som er bra med sjømat, er at ein kan eta seg stappmett utan å bli bortimot uvel slik ein kan bli når ein et vel mykje kjøt. Så lurer du kanskje på korleis eg som alltid er så forsiktig i matvegen kan vite noko om det? Kanskje ser du for seg svaret, men det vil eg absolutt ikkje høyre.
Heimvegen via Fasano gav utsikt i klasse med både blomstereng og frutta di mare.  
Her kan vere ganske så bratt her i sør når ein bare kjem litt unna flataste slettelandet der me held hus. Når vegen hallar 18% nyttar det ikkje lenger å halde att på motoren. For å sei det slik, er det godt at han som var på handel av ny brukt motocultivatore  ikkje hadde bakker av dette slaget å klatre opp eller renne ned. Det kunne fort vorte farleg for han bak mopedstyret inni Apen.

lørdag 18. april 2015

WEBCAM, nå og frå Villa Felizia


HER kan du laste ned bilete frå Villa Felizia.

Nytt bilete blir lasta opp ein gong i timen

onsdag 15. april 2015

Rundt og rundt

Å gå Rundvegen rundt heime på Vigrestad er ingen stor kunst. Ikkje er runden så veldig lang heller. Lett nok å få god rundetid.
Nå trur du kanskje det er i ferd med å gå rundt for meg. I alle fall om eg fortel om siste prosjektet. Rundt huset vårt, Villa Felizia ligg det mange småbyar og minst ein ganske stor. 
Går det an å gå rundt dei, utan at det til sist går rundt for meg sjølv?
Eg er godt i gang kan du sei. Med å gå. Brindisi gjekk eg rundt for ei veke sidan, den dagen Anne Marie reiste tilbake til Vigrestad. Som de ser legg eg etter meg små blå punkt på mi vandring. Dette gjer det lettare etterpå å dokumentere at eg verkelig har gått, ikkje bare på kartet. 
San Vito dei Normanni har eg lagt bak meg mange gonger tidlegare, men så var det desse små blå punkta som måtte fordelast for å gjennomføre prosjektet på skikkeleg vis.
I dag har Francavilla Fontana blitt sirkla inn. Kva byar er så att? San Michele Salento, Oria, Carovigno og Ceglie Messapica. 
Då eg runda eit av siste gatehjørna i dag, var det mest som eg tok til å lure: Er det rett og slett så gale? Synsbedrag? Går det rundt no? Nei, det var dette eg såg.




Spenstige former kan du sei. Lurer på kva kommunen heime ville sagt til slike sprelske linjer, kommunen som i si tid ikkje umiddelbart klarte å seie ja til eit jærhus midt inne i eit byggefelt på Jæren.

mandag 13. april 2015

Lokal KLIMAENDRING

Ikkje noko forsøk på å  GNI det inn. Her har ikkje vore temperatur til å skryte av så langt. Det hjelper på nå etterkvart. Når det tippar 20 talet, kan eg vel ikkje som "grønlending" hutre lenger. 
Det var langt unna sola, i skuggen under tak på frukostplassen vår. Der morgonkaffien og ciabattaen  vart nytt, før vår snekkarkyndige son ordna med tak over plassen der me kan følgje med på trafikken og vinke til dei forbipasserande på alle slag kjøretøy; Ape, traktor, personbilar, varebilar, små lastebiler og på søndagar fer det forbi syklistar som trenar til Nordsjørittet. Eg reknar med det må vere Nordjørittet syklistane skal vere med på. Må vel vere det, for det er fart og det å sykle i klump som tel.

Den gamle trykktanken frå Villa Serena (Sofie og Livar sitt puglianske paradis) har endå i år ikkje stetta opp under mine pyromane tendensar. Brenning direkte på bakken av olivenrusk og olivenrask er det lengste eg har brunne det til så langt. Det som har gått raskast opp i fyr og flamme, er greinene frå rosmarinhekken vår. Dei snakkar om bensin til bålet. Kunne like gjerne ha snakka om rosmarin til bålet. Har ikkje kome på å prøve endå, men vil tru det kan fungere ved opptenning av omnen inne og.
Museete madrasstrekk avslørte innmat som hadde sett betre dagar. På bålet med den. Brann gjorde den, saman med greinene frå mimosatreet vårt som ikkje stod mot vindkasta i løpet av vinteren. Langt langt  bak i tanken min veit eg at det kan hende bidreg til KLIMAENDRING denne brenninga av petroleumsprodukt. Litt meir usikkert om det blir mot varmare eller om det blir mot kaldare tider. Same kva så må det vel vera betre å brenne det, enn å slenge det frå seg i ei grøft eller langs ein steingard. Det er rett og slett fælt å sjå korleis mange kastar frå seg både stort og smått, bare det kjem langt nok bort frå deira eigen eigedom.  Eg skal ikkje skryte på meg at eg forstår korleis det heng saman, men nokon har fortalt meg at folk kjenner lite ansvar for fellesområda. Fortau utfor hus i småbyane blir gjerne vaska med kost og fille, medan grøfta like utfor byen må ta til takke med å vere ly for avdanka toalett, gamle kjøleskap,
gamle vaskemaskinar, stolar og sekker med mindre avklara innhald. Ikkje alt på ein plass heldigvis, sånn litt spreidd så det kan vere til hugnad for forbifarande ikkje bare i ein stor dose, men i mange små. 
Døden Puglia kan vere brutal, anten det er ei stålstong som smell til over musenakken eller det er hjulet som fangar ein liten krabat slik at det ikkje lenger er noko problem å få bilete av den. 
Den har sprunge siste turen kan du sei. Flyttar ein blikket litt ut-forbi vegen, litt utanfor steingardane kan ein kvile auga på det fine:





onsdag 8. april 2015

Litt Freia melkesjokolade er ikkje å forakte

Skal eg vera heilt ærleg, og det bør eg jo vera, så er det litt stusslig slik like etter at Anne Marie lytta til pliktene som kallar. Jobb i morgon for henne. Godt ho ikkje reiste via Charles de Gaulles Paris, for der er det streik. Nye streikar seinare i månaden  og, men etter varsling nå, blir det ikkje noko tull den dagen eg reiser. Det er nå lenge nok til at eg slett ikkje treng å uroe meg heller. Nå som både gjest og inventar i huset har reist, er der ingen att til å synas synd på den uheldige mann som gjekk ålveltes i pur uforstand. Kan skjøna ein må halde auge med var ein trør.

Eg har lova meg sjølv at motorsag det er ingen heilt aleina aktivitet. Heldigvis har eg ikkje lova Anne Marie dette, ho er bare veldig samd i at det er lurt å la vere å bruke slike hjelpemiddel. Eg tok med overfallsalarmen som er kopla til VigilNova. Trebuskane som skulle vekk stå oppe ved vegen. Nå er dei vekke. Ingenting anna er vekke. Alle fingar, arnmar føter osv er framleis på plass.

Siste kveld før me reiser, anten begge eller bare den eine, så fell det naturleg å ha ein siste middag hos Meggi og Pascalone. Butikken hadde gått godt i påska. Fulle hus, dag etter dag. Travelt, men då er det gjerne ikkje så farleg at tysdagkvelden enda med bare fire gjester. Eit tysk par og så oss. Der var i tillegg innom ein for å kjøpe ferdig grilla kjøt. det er nemlig mulig det og. Pascalone si pølse er bare fantastisk. Han lagar den sjølv, grov, saftig og full av smak. Ein kan sikkert finne betre pølser om ein leitar, men eg kjenner ikkje den store trongen til å leita. Kjøtet som kjem frå grillen er ikkje ringare. Rett lagra, skal kjøtet modnast slik at det ikkje treng anna enn lett grilling, det er ferdig mørna før steikinga tek til. Øl har eg ikkje så mykje greie på, men når Meggi spør om eg vi ha hennar øl, då er det enkelt å svara. Eitt lett lyst øl, som passar veldig godt min smak. Tiramisu er vel nærast nasjonalkake/dessert her i landet. Fælt oppskrytt om eg skal sei mi meining. Varianten på Taverna di Pascalone derimot. I byen (Stavanger) seier dei "tennen løybe i vann". Her er det snakk om foss. Mascarpe og krem kombinert med noko som minner om tørka sukkerbrød. Når det får stå ein del timar trekkjer sukkerbrødet til seg fukt og smak frå ost og krem. Litt smak av likør har dei vel og oppi om eg ikkje tek feil.



Tid til ei lita byvandring før retur til Villa Felizia. Latiano er ikkje den mest spektakulære av dei italienske byane eg kjenner til. Men sin sjarme har den, har me funne ut.


I dag startar regimet. På grunn av diverse feiringar framover, ikkje i mai eller juni i år, men sånn ein gong litt lenger fram, har eg planlagt eit siste forsøk på å få klemme kroppen min inn i finaste drakta eg har. Det er ganske mange kilo sidan eg sist hadde den på. Hadde det bare gått an å lirke og presse og smørje med olje eller såpe, slik eg måtte gjere når ringen måtte av pga forstuinga av handleddet. Då fekk eg den av ved å presse frå utsida av ringen. Nytta ikkje på noko måte å ta tak i ringen og lirke.
Så får me då sjå til 17.mai 2016 kva antrekk det blir.

Blomkålbukettar, både grøne og kvite, frityrkokt i frityrgryte frå Lidl  
saman med tomat, salat, mortadella og skinke skal visstnok vera ganske så effektivt. 
Frukostdessert er ganske godt det og. Kaktusane utanfor husete vårt ber grøde så det held. Guido, meglaren spurde om å få hauste i september, og det fekk han sjølvsagt. Han var innom her om dagen og hadde med seg vareprøve. Kaktusfiken som ein får tak i heime og, faktisk på Vigrestad, blir dyppa i ei kalkblanding som tydeligvis fungerer som ei slag konservering. Søte og friske på smak etter å ha blitt lagra i eitt halvt år. 
Etter å ha kjørt Anne Marie til flyplassen fekk eg det føre meg at eg ville finne ut omtrent kor langt det er rundt indre by Brindisi. Ikkje meir enn ca 8 km fann eg ut, men då var nå dagens trim unnagjort.

Eg har ingen ambisjon om å ta opp komnkurransen med Trine. Matblogg skal dette ikkje vera, men så er det nå slik at det er lett å ta bilete av slikt som ligg på fat eller tallerken. Her er dagens lunsj, rødløk, terna bacon og tomat. Smakar faktisk ganske godt. 







Kva skal ein ha til kaffien då?   Ikkje så lett det for slike som meg som aldri kan få nok av det søte når eg skal prøve å unngå både kjøl og sukker. Finn nok ei råd tenkjer eg. Til kaffien etter lunsj var det Emmentaler i terningar som vart løysinga. 
Går dette godt framover har eg liggjade ei halvplate Freia Melkesjokolade. Skulle vekta gå for fort nedover, er det bra å ha noko å kompensere med.

Litt utsyn på korleis dagane går her sør