Translate

fredag 3. april 2015

NAF, en venn i nøden

Dag for  å vera ute var det i går.  Mest som å gå i eit eventyrland, mellom nykalka trulli og langsmed blomstrande enger. 
Fredfullt er her og. Endåtil tidlegare omtala problem med laushundar er teke hand om. Mine fine blå har fått fylgje av eit avdanka blått kosteskaft. Stil må det vera over det. Sko og skaft kan bli gode turkameratar framover. 
Frukost ute, føremiddagskaffi ute, lunsj ute, mellemat ute. Kunne me då anna gjera enn  ut å eta på kvelden og. Ikkje slik ute under open himmel då på kvelden. Bare slik eta ute.
Mellom dei vene byane i området her finn me Cisternino. Ein dryg halvtime å kjøre frå oss i Villa Felizia,  men kva er vel det når resultatet er utsyn som dette. 



Byen er større enn me trudde. Mista ikkje oversikten heilt, men me runda meir enn eitt ekstra kvartal for å finne att Corsaen. Jau, der stod den akkurat slik me hadde sett den frå oss.
Stad å ete var enkelt nok. Me fekk oss bord heilt oppunder tak. Fekk meny og bestemte oss for kva me ville ha. Tomt for Euro  i lommane. Tek de kort? Nei, dessverre, men det er minibank like over gata. Men det visste me, for der hadde me fåfengt prøvd å få ut pengar like før me stakk over gata for å få oss mat. Nå vart det meir vandring for å finne Bancomat. Den vesle byen var større enn me trudde. 
Banco di Napoli gav oss dei pengane me ville ha. Endelig tid for mat. Første og beste plassen me fann, tok me inn. Ikkje til å tru kor god og mettande mat ein kan få på ein stad Trip Advisor fortel oss er stengt. Godt eg ikkje sjekka nettstaden deira først, for då hadde me rekna med det var slik det skrive stod. Rotollo Vitello med drikke til og kaffi på huset. Ingen upris for så godt eit måltid mat, men heller ikkje direkte billigsalg. 



Parkeringsplassen vår må ha blitt funnen på instinkt. Greitt å vera utstyrt med eige do når ein skal  vera ein stad nokre timar. Frå bilen kom det bare klikkelydar når eg vreid om tenningsnøkkelen. 
Kva gjer ein då seine kvelden langt her sør i Puglia. Mykje styr å ringe kjenningar når ein ikkje kunne vite heilt kva som er gale.
Ufatteleg kva ein fiksar med desse små plastkorta. Ein telefon til Oslo, omtale av problem, informasjon om bil og adresse og så var det bare å venta. 
Det varte og rakk, men etter eit par timar kom ein kar frå Fasano i ein gul Iveco bergingsbil. Framleis bare klikkelydar, men meir skulle ikkje til enn ein kraftig jumpstartar så sveiv bilen som bare det. Nokre folk er bare fødde for jobben dei har. Denne mannen var av det slaget. "Salve", helsa han då han kom 00:30. "Buona notte", svara eg.  "Buona notte" kom då i retur.  "Motore non si avvia" hadde eg lært meg medan me venta.
Me vart formana om ikkje å slå av tenninga på veg tilbake hit til Villa Felizia.  Fekk forklart at eg ville parkere i litt bakke for eventuelt å trille bilen igang att. 

Bare 6 - 7 km til verkstaden AutoPro i San Michele og der reknar eg med at det er mulig å skaffe nytt batteri til vår "macchina".

AutoPro er god. Er vel fast kunde der etterkvart. Service på Giottiline og service på Opel kvalifiserer til fast kunde å rekne. 
Etter litt leiting på lager etter rett type batteri var bilen endå ein gong god som ny. Sjefen kom deretter og målte ladespenning for å vere på sikre sida. Spenninga var god og dermed kan ein runda av med: "Case closed".

søndag 29. mars 2015

Så langt frå sanninga ein kan kome.


Martina Franca er såpass stor by at sjølv med innebygd GPS, slik hjernebasert ein som eg har, så er det ikkje alltid helt enkelt å vere sikker på at ein er på rett veg. Den kvelden var me litt usikre på om paraplyen måtte i bruk. Men heldigvis, der borte openberra staden seg. Me kom oss turrskodde fram til Osteria del Coco Pazzo da Stefano

Anne Marie og eg har vore der før med mange forskjellige av våre gjester. Kvar gong har maten vore framifrå. Servering likeså. 
Antipasti for to var mest nok for alle tre, men om ein enn får smaksløkane stimulert nok etter 10 - 12 utsøkte smakar, så er i allefall eg slik laga at eg fort vil ha meir av det som godt er. 

Meir vart denne kvelden Pork Pie for Tor. 
Svinekjøt saman med søt småløk omnsbakt i 
rødvinssaus og lokk av paideig.  
Anne Marie gjekk for lam
Eg gjekk for svinenakke på ei seng av tynnskorne friterte potetskiver delikat anretta ved bordet av Stefano i godt slag. 

Rett og slett ein stad der me får lyst å kome tilbake. Denne gongen var det Tor som var den heldige gjesten vår..

Bare for løye måtte eg ha meg ein kikk på TripAdvisor for å sjå kva omtale dei hadde av denne, slik me ser det veldig gode plassen.
Kven som har hatt ein dårlig dag veit jammen ikkje eg. Eg haller mest mot at Scarlet anten må ha vore ein heilt annan plass, eller så må ho hatt ein utruleg dårleg dag. 

Staden  me gjekk frå for ørtande gong i godt lag, der vart nemnde Scarlet beden om å gå. Dei ville rett og slett ikkje ha henne som gjest lenger den kvelden ho fann det for godt å stikke innom. For meg viser det bare at auga som ser kan vere ganske så avgjerande. Ho kan ikkje ha oppført seg som drømmegjesten vil eg tru. La deg ikkje lure av TripAdvisor når du skal velje kor vil ta eit bedre måltid. Hadde me ikkje visst betre, kunne me trudd at Osteria del Coco Pazzo da Stefano var ein stad ein måtte halde seg langt unna. Så langt frå sanninga ein kan kome.

tirsdag 24. mars 2015

Tap av liv i Puglia

04:04 24/03/2015

Siste nytt frå fronten:  Første mus i fella. Ikkje mykje ho sprella.

Får gjera som dei gjer i VG. Me åtvarar mot sterke bilete
foto: utsendt medarbeidar gelleh




Foto: Utsendt medarbeidar gelleh

For min del kan eg bare sei: 
Eg har vel ikkje vunne endå, men det ser ut til å gå mot sovande siger.

mandag 23. mars 2015

Krig på brei front

Slik såg eg ut etter at eg hadde oppsøkt frisøren. Tok ikkje mykje på toppen denne gongen. Tok rett og slett ingenting. Stengt var det. Ståljalousien var rulla ned, og etter kort konferanse med Timoteiveien 8 Mariero, fann  eg ut at her var lite vits i å venta. Frisørane i Puglia har stengt på mandagar fekk eg vita. 

Til Ceglie kan ein jo ikkje fara utan i det minste å få eittkvart gjort. Skaff meg bare ein do. så skal eg fort nok få noko gjort. Har funne ein bar,  Bar San Antonio ved Piazza San Antonio.  Barar er gode på det som er flytande, både det som skal inn og det som skal ut. Har faktisk vore der så mange gonger etterkvart at dei burde kjenne meg att. Der må ein  ganske langt innover under hvelva tak for å finne plassen. Men kven vil vel bruke finaste delen av lokalet til do?
 Lys var der ikkje å finne. Eit lite vindauga høgt på veggen gav både lys og luft. 
Å fylle på att straks med cappucino eller espresso fører nok bare til at behovet melder seg endå fortare, men eg syns det er ein grei måte å betale for lån av do. 

Då var det tid for å samle troppene. Eg oppsøkte Ferramentia Gioia. For derifrå væpna til tennene. DDE syng "Her blir det liv". Her kan sangen koma til bli noko heilt anna. Eg må kanskje lade med noko anna enn ost, men me får nå sjå.


Innefeller etter prinsippet surprise surprise. Hard core metal kan du sei. Kjende du noko i nakken, eller gjekk det så fort for seg at du for avgarde til dei evige jaktmarker akkurat i det fella slo att?
Fekk med meg ei felle til å ha ute og. Der er nok problemet først og fremst at eg ingen aning har kva eg skal gjera om ei søt lita mus går i fella. Skulle ei rotte ende inni der, har eg endå mindre aning.
Eg skal ikkje påstå at eg er ein spesiel dyrevenn. Snakk med  broder Oddvar, så har han litt å fortelja. Til mitt forsvar må eg bare sei at det var slett ikkje meininga å kjøre over dei tre  hundane hans på ein gong. Hadde eg hatt vit til å la det liggje, hadde det vel gjerne gått i gløymeboka. Men , men.......... Siste remedien eg fekk med meg, er eg meir i tvil om eg skal nytte meg av. Du kan sei det er konkretisering av uttrykket "Å sitje i klistret". Vil helst unngå å ta det i bruk, og skal ein føre effektiv musekrig bør ein kanskje ikkje bruke alle våpen med ein gong. Godt sikkert å ha noko i bakhand.
Elles gler eg meg til i morgon kveld. Då kjem Anne Marie. Ho har fått i oppgåve å passe på at også Tor kjem fram hit til dette paradis på jord. Her er rett nok både kaldare og våtare enn det ein tenkjer på som paradisiske tilstandar. Her ein morgon var heile bilen dekka av eit lag med is. Det er vel det me heime kallar frost.
Etterkvart som dagane går, rykkjer dei inn både den eine og den andre. Har ein først  hus her så skal det vera PASQUA A PUGLIA

Her er link til den så langt har lengst fartstid som trekkfugl mellom Norge og Puglia. Han har tenkt å handle seg Ferrari når han kjem hit.

lørdag 21. mars 2015

Blir me aldri kvitt dei ubedne gjestene våre?

 Gitter på dører og 
gitter på vindauga.
Ikkje mindre enn trippel lås på døra til cisternerommet
Sensorar i alle rom
og radiolink til alarmselskap. 
Hjalp det? Nei. 
Ein skulle mest tru ein var på Jæren. 
Jamfør innbrotsbølga med siste registrerte 
innbrot i Verdalen 20.03.2015
 Her var tydelege spor etter ubedne gjester denne gongen og. 
 Så fryktelig mange har det nok ikkje vore, 
og så fryktelig lenge har dei ikkje halde på. 
Har nok funne lite mat. Det som var att i haust var 
anten i kjøleskap, frysar eller overskap på kjøkken. 
Dei små firbeinte røvarane har nok vore ute etter byggjemateriale. Byggjemateriale til bol. 
Beste materiale tilgjengelig var ull og dametruser. 
Mine fargerike boxerar fekk liggje i fred 
i naboskuffa som også hadde hatt vitjing. 
Trur du dei små krypa gav seg med nedste skuffa? 
Nei, der såg det ikkje ut til at dei hadde vore innom ein gong. 
Heilt til topps i Ikeakommoden måtte dei. Ein skumgummimadrass med trekk på, har sikkert fungert kjempegodt som klatrevegg. 
Har dei rappellert etter fullført ærende?
Spørsmålet som då står att er kva opning 
dei har funne som eg endå ikkje veit om.. 
Eg las nettopp at ei mus treng ikkje større opning enn til hovudet, så klarer den å presse resten av kroppen gjennom etterpå. 
Så fleksibel kunne eg og tenkt meg å ha vore.
 Bak doen er det ei nokså stor opning. Sidan eg ikkje er særleg fleksibel får eg ikkje plass mellom doen og veggen for å ta ein kikk. Ikkje usannsynleg at der kan vera hol i samband med avløpsrøyret sin veg gjennom veggen.
 Røyrgjennomføringane er vel gjerne der eg må leite.
I første omgang får eg prøve med skremselspropaganda. 
Kom ikkje hit og ta av overfloden vår. 
Syns nesten eg høyrer dei høgfrekvente kvina frå PEST REJECT.  Får klare seg med det enn så lenge. 
Blir nok ganske så velprøvde metodar etterkvart. Eit velretta slag i nakken eller litt smågodt å ete, som ikkje er så godt likevel. 
Ho flirer godt der ho sit. 
Ho skulle bare visst kva planar eg har.


torsdag 19. mars 2015

Liten krok

Den må tidleg bøyast som god krok skal bli. Eg har latt meg fortelja at denne innretninga er for å halde bilar unna veggen. Erfaring seier meg at dei kan vera rett så effektive til andre ting og. Har du først blitt hykka ein gong, går du ikkje meir rundt i svima med nasen i sky. 
Kanskje familien Hausken skal satse på fast avtale på Ospidale Antonio Perrino.  Nå slapp eg unna med ein halv dag i motsetnad til Helge, som hadde 6 døger der sist sommar. Eg slapp fort inn, etter ein dryg halvtime var det tatt røntgen av handleddet. Det var då ventinga tok til. Lenge og lenger enn lenge sat eg på venterommet for akuttmottaket. Mykje å sjå på, men kjedelig i så stor dose. Ein portør henta meg og viste veg opp til kontoret der ortoped venta. Kølapp og ny venting. Fekk der med meg litt av det som kan styrke fordommane mot Italia. Inn i korridoren kom det to væpna politimenn. Dei sveiv litt framfor døra til legen før dei gjekk att. Tibake kom dei endå meir mannsterke. Nå var dei fem væpna menn og midt mellom dei gjekk  ein mann med handjern og wire fastlåst til handjerna. Det var mann i band kan du sei. Kanskje ikkje typen du ynskjer å møte i ei mørk bakgate. Eg tenkte det og du tenkjer vel kanskje det same du og. Ma _ _ _? 

"Molto gentile" sa portøren om legen eg skulle til. Det var OK at eg kom frå Norge. Sjølv hadde han vore på bryllupsreis med Hurtigruta frå Bergen til Kirkenes.  Med handa stod det ikkje så ille til, og godt er nå det. Ikkje brot eller brest, men kraftig forstuing. Ein del hevelse er der og. Støttebandasje der og då, bandasje med borrelås og spiler fekk eg beskjed om å kjøpe og bruke i tre veker. Ikkje kjøre bil og halde handa mest mogeleg i ro.  Eg som hadde planar om å ta ein tur med Hondaen når eg kom hit ned. Får nok vente til etter påske med det. Ikkje så lett å kjøre Honda med bare ei hand.

Eg ringde Palma for å høyre om eg skulle gå til lege først eller om eg kunne gå direkte til sjukehuset. Medan eg sat og venta på papira dukka ho opp. Lunsj hos henne og beskjed om at var det noko eg trong hjelp til, skulle eg ringe.  Palma er ein raser med mat. Risotto, brød, ost og salat var meny for dagen. Farsdag vart feira  i dag, og då er det zeppola som gjeld. Av ei røre som liknar røra til vannbakkels vert det trylla fram søtmat av klasse. Kakene blir frityrsteikt og fylt eller pynta med vaniljekrem og som her friske bær.

Då eg svinga inn "heime" var porten låst. Låste den ikkje sjølv då eg for. Løfta så blikket og då, då oppdaga eg det mest positive denne dagen førte med seg. Vekstkrafta til ugraset er stor. Siste eg gjorde i haust før eg reiste heim var å frese min del av jorda vår. Mest så ein skulle tru det var å preparere for god ugrasvekst, og det er det vel og. Ugras trivst vel og i luftig og porøs jord.


Her er dei før og etter bileta som Livar rekna med ville koma. Øvste biletet er tatt før Hondaen fekk første start dette året. Utruleg nok er det nederste biletet og tatt før fresaren var dregen i gang.


Forklaringa er nok at Clemente syns det ville vera greitt for oss å feire  påske her utan at me skulle streve med jorda. Kan vel han vite at nettopp fresing er det eg har gledd meg til heile vinteren. Det er noko av det mest avslappande eg kan tenkje meg å gjera. Då er det bare meg og Hondaen som eksisterer.  Passe på kor djupt fresaren går, halde seg nokolunde til ein bein kurs. Alle tankar utanom det, kan bare ta seg ein pause enn så lenge. Ein treng ikkje sitje i ein stressless for å bli stressless.